Happy Times

Reklame – Innlegget inneholder annonselenker.

Da er Lars Petter og jeg hjemme igjen etter litt over to herlige uker i Spania. Først var vi fem dager på treningsresortet Playitas på Fuerteventura med Apollo Sports Norge, og så dro vi direkte derifra til fastlandet, nærmere bestemt Puerto Banús  (Marbella). Her fikk vi noen veldig fine dager før Ironman 70.3 Marbella 28. april.

Her er noen bilder fra dagene før konkurransen.

Den spanske solkysten er helt klart finest i sol, men til tross for litt lett regn fikk vi en veldig fin løpetur etter at vi var kommet på plass på hotellet søndag 21. april. Vi synes alltid det er deilig å røre litt på kroppen etter en flyreise.

Dagen etter var det tid for en liten sykkeltur for å sjekke deler av konkurranseløypa og kjøre noen kortere bakkedrag. Den første klatringen på 10 km er veldig fin med nydelig utsikt mot den hvite byen Ojén.

På tirsdagen startet vi dagen med en kald svømmetur i sjøen. (15 grader). Men vi fikk raskt varmen. Litt senere på dagen løp vi intervaller på promenaden langs stranden. (4×1000 m)

Intervaller er gøy det!

På onsdagen var det ganske kaldt og surt, så istedenfor å svømme i sjøen, dro vi til et lokalt svømmebasseng. Etter det ble det en liten sykkeltur med noen korte bakkedrag.

På torsdagen tok vi kun en rolig joggetur og koste oss med litt shopping i byen. Fredag våknet vi til bedre vær, og startet dagen med en fin svømmetur i sjøen.

Vekkedrag på moloen i havnen:

Raceday

Siden jeg ikke klarte å kvalifisere meg til Ironman 70.3 VM i Nice i Thailand i februar, var målet mitt for Ironman 70.3 Marbella å prøve igjen. Jeg hadde på følelsen at konkurransen her ville være tøff, og det stemte. Svømmingen gikk trådt denne dagen. Selv om jeg startet med raske svømmere, fant jeg aldri en god flyt eller noen «gode» bein å følge. Det var mye bølger av typen choppy, og morgensolen sto rett imot på det første langstrekket. Jeg ble skuffet da jeg så tiden 33:41. Målet var under 30…

Trangt om plassen ut av vannet.

T1 gikk greit, men ikke knirkefritt. Knotet litt for lenge med en sko, noe som senere faktisk skulle vise seg å være nok til at jeg mistet tredjeplassen. Syklingen startet med 8 kilometer flatt, før den ti kilometer lange første stigningen startet. Jeg liker bakker, men til tross for at jeg følte meg ok, kjente jeg at det siste trøkket manglet. Det var jeg riktignok forberedt på med tanke på hvor kort det er siden Ironman i Sør-Afrika. Resten av løypa var veldig kupert, og det er uten tvil den hardeste 70.3-sykkelløypa jeg noen gang har kjørt (1400 høydemeter på 90 km). Noen syntes faktisk at den var så hard at de valgte å kjøre sykkeldelen som om det var en fellesstart… Fryktelig frustrerende å se både kvinnelige og mannlige konkurrenter suse forbi godt pakket inn i et felt… Håpløst. Sykkeltiden min ble 2:53:07.

På vei opp den første stigningen.

Jeg var veldig spent på hvordan beina skulle være ut på løp. Planen var å ligge et sted mellom 4:20-4:30-fart pr. km. Utrolig nok føltes beina mye bedre enn hva de hadde gjort på syklingen. Jeg holdt meg til planlagt fart sånn cirka, og løp halvmaratonet på 1:34:14. Det er det beste halvmaratonet jeg har løpt i en Ironman-konkurranse. Totaltiden ble 5:06:58, noe som kun var godt nok til den kjipe fjerdeplassen. Jeg var 15 sekunder bak tredjeplassen og 39 sekunder bak andreplass. Noen ganger skulle jeg ønske det var fellesstart altså. Jeg visste om hun som ledet hele veien fordi hun passerte meg på sykkel, men de to på andre og tredje kom opp bakfra fordi de hadde startet senere på svøm.

Jeg synes det er utrolig kjipt ikke å nå målene mine. Det var kun én slot til VM i Nice, så derfor ser det nå ut til at jeg vil prøve å få den billetten et annet sted. Jeg tror rett og slett jeg går for Ironman 70.3 Elisnore (Helsingør) i Danmark den 23. juni. Det er to uker før fulldistansen i Østerrike, så det kan bli en fin del av oppkjøringen mot den.

Lars Petter gjennomførte en veldig sterk konkurranse, men heller ikke han var helt fornøyd denne gangen. Her er hans ord om dagen:

Svøm – 25:35. Jeg stod langt fremme i første pulje på svømmestarten og løp ut i tredje rekke. Fra land så det ut som rolig sjø og gode svømmeforhold (sev om vannet kun holdt 15 gr.), så jeg ble litt overrasket over bølgene som møtte oss der ute. Men teknikken føltes ut som satt ganske bra og jeg fikk noen føtter å jage etter så og si hele svømmeetappen. Av og til er det veldig vanskelig å kjenne underveis om man har svømt fort eller ikke, men ut av vannet denne gangen var jeg ganske sikker på at det hadde gått greit. Jeg så på klokken i det jeg løp opp på land og så at jeg hadde brukt 25 minutter noe jeg var godt fornøyd med. Jeg logget i overkant av 2000 meter på min Garmin, så svømmingen var nok hvertfall ikke for kort.

Sykkel – 2:33:03. Allerede fra start på syklingen kjente jeg at jeg ikke hadde helt trøkket, og jeg måtte finne en intensitet litt lavere enn det jeg hadde håpet på å klare. Men jeg fant en grei rytme i et jevnt tempo som jeg klarte å holde hele sykkeletappen. Jeg lå helt alene hele syklingen og jaget en litt større gruppe som lå ca. ett minutt foran (hele etappen). Følelsen på syklingen ble ikke bedre av at jeg måtte sykle hele veien på storskiva (53T) på grunn av en ikke-fungerende frontveksler. Batteriet var fulladet to dager før konkurransen, men av en eller annen grunn hadde det blitt tomt for strøm i løpet av natten (etter konkurransen har det fungert helt fint etter at jeg ladet det opp igjen). Sykkelløypa i Marbella var hard med ca. 1400 høydemeter og så og si aldri et flatt parti (tror det må være den hardeste 70.3 løypa jeg har kjørt). Antall høydemeter gjorde også at det var en del raske utforkjøringen, men dessverre veldig lite tekniske så det var ikke mulig å hente så mye tid her (jeg logget en maksfart på 85 km/t).

Løp – 1:18:50. Ut på løpingen så jeg at jeg var langt bak de første i age-group og ikke i nærheten av hvor jeg hadde håpet å være. Selv om sykkelbeina var ganske tunge var heldigvis løpesteget greit og jeg følte at jeg løp ganske bra. Det var motiverende å stadig hente utøvere foran og jeg jobbet meg jevnt og trutt opp gjennom feltet til en 2. plass i AG og 17. plass totalt (PRO inkludert).

Med bare tre uker mellom Ironman Sør-Afrika og Marbella var dette egentlig litt som forventet. Men jeg prøver alltid å være offensiv og går for seier hvis det er innen rekkevidde, så rett etter målgang var jeg ikke superfornøyd med min egen prestasjon når syklingen hadde gått litt for dårlig. Men i ettertid var det så godt som jeg kunne forvente så kort tid etter Sør-Afrika. Opplevelsen underveis med tunge bein på syklingen og OK bein på løp var også litt den samme som jeg har følt tett opp mot fulldistanser tidligere. Første del av sesongen er nå tilbakelagt med tre konkurranser (Thailand, Sør-Afrika og Marbella) og jeg er godt fornøyd med resultatene. Nå blir det er lengre treningsperiode frem mot neste konkurranse som blir Ironman Østerrike i starten av juli.

Massasje etter målgang:-)

I målområdet sammen med Jan-Richard Lislerud fra Forvaltningshuset og Drammen. Han gjennomførte sin første Ironman 70.3 på tiden 5:59:39. Imponerende!

Link til resultatene.

Dagen etter konkurransen var det så fint vær at vi bestemte oss for å ta en rolig sykkeltur. Vi syklet opp til den lille byen Istán.

Dagen etter startet Lars Petter dagen med en svømmetur med Jan-Richard. Jeg orket ikke en runde til i den kalde sjøen, så jeg sto over morgenøkten denne dagen.

Etter morgenøkten tok vi en tur inn til Marbella sentrum for å besøke gamlebyen. Jeg elsker slike små og trange smug med koselige spisesteder og små butikker. Jeg kan gå rundt å kose meg der i timesvis:-)

Da vi kom tilbake til hotellet i Puerto Banús ble det tid til en liten løpetur langs sjøen:

På tirsdagen var planen å gå Caminito del Rey, men da vi kom dit viste det seg at man må booke billetter flere måneder i forveien for å kunne gå den kjente stien. Skikkelig bomtur altså. Men da dro vi videre til post to for dagen som var byen Ronda. Innlandsbyen er den mest kjente av «de hvite byene» i Andalucia.

Vi rakk en ettermiddagsjogg langs promenaden etter utflukten. Jeg blir aldri lei av duften av saltvann.

Siste solnedgang i Puerto Banús.

Onsdag var hjemreisedag, men vi rakk en liten løpetur før frokost for å få med oss den vakre soloppgangen en gang til.

Alle eventyr har en ende, og nå er vi tilbake i Norge etter litt over to herlige uker i Spania. Nå er det bare å glede seg til neste tur! :-)

Hilsen Trude

/Innlegget inneholder reklame/

Jeg er så utrolig lettet og glad! Etter en forferdelig hard dag under Ironman 70.3 Bangsaen i februar, var jeg mildt sagt spent før søndagens fulldistanse i Sør-Afrika. Ville jeg få problemer med kvalme og kraftig oppkast også denne gangen?… Huff, som jeg grublet i dagene i forkant. Men til tross for hjertebank og mange sommerfugler i magen, gikk det heldigvis veien også for meg denne gangen. Både Lars Petter og jeg ble nummer to i vår aldersgruppe og sikret med det hver vår plass til VM på Hawaii i oktober :-)

Vi kom ned til Port Elizabeth på torsdag før konkurransen. Dette var vår tredje Ironman i Port Elizabeth, og det ga helt klart en ekstra ro å kjenne til både løypa og opplegget rundt. Etter å ha sjekket inn på hotellet tok vi en rolig joggetur etter registreringen. Det blåste kraftig, men så er det heller ikke uten grunn at Port Elizabeth kalles The Windy City.

En liten joggetur gjør godt for hovne reisebein.

Her står vi på Shark Rock Pier. Starten på Ironman går på stranden bak oss.

På fredagen startet vi dagen med en liten svømmetur i sjøen før frokost. Deretter var det tid for å sykle litt med noen drag, samt en liten overgang til løp. For min del ble dette den første turen ute på min splitter nye og vakre Trek Speed Concept, og det var kjærlighet fra første tråkk. Jeg digger den!

På lørdagen var det eneste vi hadde på programmet en kort løpetur med noen korte drag, fylle på med god mat og drikke og levere sykler og poser i skiftesonen. Jeg var så nervøs at jeg var helt skjelven…

RACE DAY!

På søndag hadde vi klokken på til 03.30, og klokken 04.00 åpnet frokosten på hotellet. Matlysten var som vanlig ikke på topp, men jeg fikk presset ned nesten tre grovbrød med diverse pålegg (medbrakt brød hjemmefra:-) Skiftesonen åpnet klokken 05.00, og da var vi på plass. Vi liker å ha god tid ved startområdet. Når vi gikk ned mot stranden, så vi straks at det var store bølger selv om det fremdeles var mørkt. Det blåste også temmelig godt. Tre kvarter før starten kl. 06.30 (pro herrer), fikk vi beskjed om at svømmingen var kortet ned fra 3800 m til 1600 m. Det viste seg senere at svømmingen var ca. 2100 m. Jeg – og de aller fleste – ble lettet av den meldingen siden forholdene var veldig tøffe. Men aller helst ville jeg selvfølgelig svømt full distanse.

Jeg hadde bestemt meg for å være skikkelig offensiv i starten på svøm. Jeg er så lei av å svømme forbi og bli hindret av folk som har plassert seg i feil startgruppe. Derfor fulgte jeg med LP hele veien frem, og ble stående i femte-sjette linje bak han i en av startslusene som slipper ut ti og ti hvert tiende sekund. Jeg var rolig, men kjente likevel at jeg var PÅ. Som en del av den faste pre race-rutinen gikk jeg gjennom tre viktige ord gang på gang i hodet mens jeg sto der på stranden og det nærmet seg start: fokusert, på hugget, selvsikker. Tre ord som får meg i modus og som jeg gjentar flere ganger i løpet av en konkurranse.

Når jeg så hvordan både både de profesjonelle damene og herrene måtte kjempe for å komme utover i bølgene, skjønte jeg at jeg måtte angripe bølgene fra første tak. Jeg kom greit i gang, men den andre bølgen jeg måtte igjennom løsnet brillene mine slik at jeg måtte stoppe å feste dem igjen. Heldigvis gikk det raskt og jeg var i gang før jeg rakk å irritere meg for mye over det. Til tross for heftig sjø fikk jeg ok flyt, men under slike forhold er det umulig å kjenne om det går fort eller sakte. Da jeg løp opp på stranden viste klokka 36.54. På 1600 m?? Det var dårlig, tenkte jeg da. Heldigvis fant jeg ut etter målgang at det hadde vært ca. 2100 m og at jeg faktisk hadde svømt ganske bra.

Her er jeg midt i bildet mellom de to mennene.

Ut på sykkel følte jeg meg bra! Medvind hele veien ut til vendepunktet på ca. 50 km, ny sykkel som fungerte som bare det, lyden av platehjulet og vakker utsikt. Det blir ikke bedre!! Men så skulle vi vende da, og motvinden tilbake ble hard. Tilbake i Port Elizabeth var det utrolig deilig å få medvind igjen i det vi startet på en ny 90 kilometersrunde. Ut til vendepunktet gikk det fint, men returen på runde to ble brutal!! Vinden hadde økt ytterligere og det var som å sykle mot en vegg. Jeg slet med å holde tråkkfrekvensen oppe og watten sank. Sykkeltiden ble 5:44:50. Ikke fornøyd med tiden der og da i det hele tatt, men etter å ha pratet med flere deltagere i ettertid, syklet alle saktere enn antatt/tidligere på grunn av de tøffe forholdene.

På vei ut fra T1.

På vei tilbake etter første vending:

Legg merke til ansiktsuttrykket! Hehehe. Andrerunden var HARD!

Ut på løp var jeg stiv i knærne etter den tunge sykkeldelen. Jeg la meg først på 4:50-fart som planlagt, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at 5-blank var mer realistisk. På løpingen var det medvind den ene veien og en helt sinnsyk motvind den andre. Til slutt måtte jeg kaste capsen min i en søppelbøtte fordi den bare blåste av. Det var masse publikum langs løypa, noe som gjorde det morsomt å løpe selv om det var hardt som bare det. Jeg hørte de heie Trudiiii hele veien, og det var veldig motiverende.

Jeg hadde ikke kontroll på de andre i min klasse, så det var bare å gi det jeg hadde helt inn. Jeg trodde jeg var 2 eller 3, fordi jeg hadde sett ei i min klasse passere meg på løp, men jeg var ikke sikker. Uansett var det uuuutrolig digg å løpe inn på den røde løperen! Og gjett om jeg var glad da LP møtte meg i målområdet og kunne fortelle at både han og jeg var blitt 2 i klassen. Da skjønte jeg at det var 99 % sikkert at jeg ville få en plass til VM på Hawaii!! Løpetiden ble 3:35:10, og totaltiden ble 10:05:00.

Yes!! Andreplass på begge to og plass til Hawaii. Lars Petters race rapport kan du lese på www.braasport.no. Her er noen bilder fra dagen hans! Han er rå – og jeg er sååå stolt. Andreplass i klassen, andre beste ikke-profesjonelle og nummer 20 totalt inkludert proffene.

Dagen etter konkurransen var det klart for utdeling av Hawaii-plasser på formiddagen. Det var en utrolig god følelse da de ropte opp navnet mitt:-) To andre nordmenn sikret seg også plass til Hawaii: Frode Viberg Jermstad og Håkon Sakariassen.

På kvelden var det klart for premieutdeling. Det var mildt sagt superstas å få dele trinn to med LP! Tusen takk til våre sponsorer Forvaltningshuset, Apollo Sports Norge og Braasport for at dere gjør det mulig for oss å følge drømmene våre! Og takk til Nike for de beste løpeskoene, Blueseventy for de beste våtdraktene og Castelli Norge for råe konkurransedrakter.

Nå er vi hjemme igjen, men kun for noen dager. På mandag drar vi til Fuerteventura og Playitas med Apollo Sport Norge for en uke med trening der. Deretter drar vi direkte til Marbella for å kjøre Ironman 70.3 der den 27. april. Vi gleder oss!

Hilsen Trude

Reklame: Innlegget inneholder annonselenker

Nytt år og nye muligheter! 2019 er godt i gang, og Lars Petter og jeg har et veldig spennende år i vente. Ja, det kribler faktisk i magen bare jeg ser på kalenderen. Kombinasjonen av  fantastiske samarbeidspartnere (Apollo Sports Norge, Forvaltningshuset og Braasport) og snille arbeidsgivere, gjør det mulig for oss å dyrke hobbyen vår – som for lengst har blitt en livsstil – enda mer dette året. Det blir mer reising og flere konkurranser – og forhåpentligvis også bedre resultater. Vi er klare for å gi jernet og er gira som bare det på å komme i gang med sesongen. Første konkurranse er faktisk kun et par uker unna.

Første konkurranse i år blir i Ironman 70.3 Bangsaen i Thailand 24. februar. Vi reiser til Thailand og hotellet Thanyapura med Apollo Sports Norge allerede 8. februar for å lade opp og trene godt på den fantastiske resorten i forkant av konkurransen. Målet med konkurransen er å kvalifisere oss til VM i Ironman 70.3 som går av stabelen i Nice i september.

Vi besøkte Thanyapura i fjor også. Les mer om oppholdet her.

Vi har fått trent veldig godt både før og etter jul, og så langt er vi godt i rute begge to. Noen synes kanskje vi starter sesongen tidlig og at den blir lang, men vi elsker å konkurrere og kan knapt vente med å komme i gang!

Etter oppholdet i Thailand drar vi til Bergen helgen 16-17. mars for å holde en triatloncamp for Bergen Triathlon Club. Det gleder vi oss veldig til.

Neste konkurranse etter Thailand, blir fulldistansen i Sør-Afrika 7.april. Her er målet å kvalifisere oss til VM på Hawaii i oktober. Deretter blir det påskeferie med Apollo Sports Norge på Playitas Resort på Fuerteventura, før vi drar videre til Marbella for å delta på Ironman 70.3 der den 28. april.

17.mai-helgen reiser vi til Mallorca for en langhelg der med både trening, god mat og avslapping.

Deretter blir det et treningsopphold på Levante Beach Resort på Rhodos med Apollo Sports Norge  i slutten av mai, før neste konkurranse blir Ironman Østerrike 7. juli. Vi har gode minner fra den konkurransen og gleder oss til å kjøre den igjen. Vi skal ikke delta i Ironman i Haugesund i år, men vi reiser bort for å heie på en stor gjeng fra Forvaltningshuset som skal delta. Med andre ord: Det er mye moro i vente det neste halvåret. Vi er heldige og gleder oss som bare det til nye utfordringer og eventyr!

Her er noen bilder fra vinterens intervallkjør i loftstua og i garasjen. Nå blir det spennende å se om det er noe fart i kroppen når det virkelig gjelder også:-)

Hilsen Trude :-)