Reklame: Innlegget innholdet annonselenker.

14 dager ut i Thailand-oppholdet fløy Lars Petter og jeg fra Thanyapura på Phuket til Bangkok for å delta på Ironman 70.3 Bangsaen sør for Bangkok. Målet med konkurransen var klart: Lars Petter ville gå for totalseieren – da det var en konkurranse uten proffklasse – mens jeg hadde som mål å vinne klassen og kanskje til og med være med å kjempe om totalseieren i dameklassen. I tillegg ønsket vi å kvalifisere oss til VM 70.3 i Nice. LP klinte til med både totalseier og VM-plass, og det til tross for et sammenstøt med kameramotorsykkelen underveis (uerfaren sjåfør som lå for nærme og bremset for mye i en sving). Jeg hadde derimot min svarteste dag i Ironman-sammenheng. Det begynte dårlig allerede på svøm da jeg mistet begge svømmehettene (bruker alltid to) allerede etter ca. 500 meter pga store bølger. Jeg svømte derfor de siste 1400 meterne med masse hår i ansiktet. Og litt søppel også. Det var dessverre MYE plast i sjøen. Jeg fikk aldri  en god flyt på grunn av bølgene, og jeg fikk virkelig ikke uttelling for all svømmetreningen i vinter… Kjipt. Jeg var nummer 15 av damene opp av vannet. Men verre skulle det bli. Ut på sykkel følte jeg meg bra de første to-tre milene. Jeg syklet på planlagt watt, hentet plasser og følte meg sterk til tross for den tunge svømmestarten. Men så kom kvalmen snikende og det boblet i magen. Jeg stoppet to ganger fordi jeg trodde jeg måtte spy, men ingenting kom opp. Siste halvdel ble helt uten energi og jeg kjørte på med gels for å prøve å få fart på energinivået. Det hjalp ikke. Ut fra T2 kjente jeg straks at kroppen ikke var helt klar for planlagt løpefart (4:30/km). Jeg tuslet avgårde på 5:30, og det føltes hardt! Før det var gått to kilometer hadde jeg allerede gått to ganger. Etter ca. fire kilometer begynte jeg å spy – og totalt i løpet av halvmaratonet kastet jeg opp hele ti ganger. Jeg drakk Cola og vann og spiste gels, men alt kom opp igjen. Hadde det vært en fulldistanse hadde jeg helt klart brutt, for da hadde det rett og slett ikke vært mulig å gjennomføre uten at kroppen ville ta til seg noe. Men siden det «kun» var en halvdistanse, tenkte jeg at jeg jo alltids skulle klare å gå hele veien til mål om jeg måtte. Jeg hadde jo ingen andre planer for dagen, og ønsket heller ikke at min første DNF skulle komme i vakre Thailand. Det hjalp også veldig å vite at LP ledet:-) Han passerte en gang i en vill fart! Han rakk og si heia og jeg rakk å si at jeg var tom. Jeg har rett og slett aldri løpt så sakte i en konkurranse noen gang, men jeg karret meg i mål på en tid jeg ikke orker å tenke på en gang (4. plass i klassen og ingen billett til Nice). Men det var superstas å bli tatt imot av LP i målområdet.  Jeg fikk snøvlet til han at jeg hadde veldig lyst på Fanta. Aner ikke hvorfor – jeg pleier egentlig aldri å drikke det:-) Og straks vi fikk skaffet meg både Fanta, iste og kokosvann – plasserte LP meg på en stol i skyggen før han duret til sykehuset i en taxi for å sy og rense sårene etter krasjen med motorsykkelen. Han hadde hell i uhellet – det kunne fort gått veldig mye verre. Det skal sies at han ble veldig godt mottatt av arrangøren i mål som hadde personell som hjalp til med førstehjelpen på sårene før han ble sendt videre til sykehuset.

Jeg vet ikke grunnen til at jeg ble så dårlig på sykkel og løp, men jeg tror det enten var dårlig sjøvann eller noe i ernæringen. Jeg har opplevd å bli kvalm tidligere også, men ikke så voldsomt som denne gangen. Derfor blir det endringer på ernæringsfronten i neste konkurranse – bare for å være på den sikre siden. Det var også ekstremt varmt og fuktig, men jeg tror ikke dette var grunnen. Jeg trives i varmen. Jeg følte meg heldigvis bra allerede dagen etter, var bare veldig sulten, så det var tydelig at det kroppen ikke ville ha allerede var ute.

Det ble noen tårer etter målgang. Det må jeg innrømme. Det var veldig kjedelig å ikke få vist hva jeg er god for, for jeg følte meg veldig bra i dagene før konkurransen og hadde liksom trua på at dette kunne bli min dag. Men sånn er livet! Noen ganger lykkes man og kroppen fungerer som bare det. Andre ganger handler det kun om å komme seg til mål på et eller annet vis. Det hjalp selvfølgelig VELDIG på skuffelsen at LP vant og at han heldigvis ikke skadet seg mer enn han gjorde. Jeg er så stolt av han! Det kommer nye muligheter  og jeg gleder meg allerede.

Lars Petters racerapport kommer etterhvert på Braasport.no

Her er et aldri så lite bildedryss fra konkurransedagen:

SVØM:

Seier i blikket allerede her! (nummer 6 opp av vannet)

Ut av vannet uten svømmehette – DET lugger det!

SYKKEL:

LØP:

Uten nedkjølende svamper og isbiter tror jeg ingen hadde kommet seg til mål i varmen i den harde og kuperte løpeløypa:

YES!!!!

Recap av LPs dag:

 

Og så noen scener fra bak i løypa:

Legg merke til ansiktsuttrykket:

Endelig i mål:

Litt blidere etter inntak av drikke som faktisk ble værende i magen:

Dagen etter konkurransen dro vi tilbake til Thanyapura. Bilder fra de siste dagene av oppholdet vårt der kommer om ikke lenge. 💕

Hilsen Trude