/Innlegget inneholder reklame/

Jeg er så utrolig lettet og glad! Etter en forferdelig hard dag under Ironman 70.3 Bangsaen i februar, var jeg mildt sagt spent før søndagens fulldistanse i Sør-Afrika. Ville jeg få problemer med kvalme og kraftig oppkast også denne gangen?… Huff, som jeg grublet i dagene i forkant. Men til tross for hjertebank og mange sommerfugler i magen, gikk det heldigvis veien også for meg denne gangen. Både Lars Petter og jeg ble nummer to i vår aldersgruppe og sikret med det hver vår plass til VM på Hawaii i oktober :-)

Vi kom ned til Port Elizabeth på torsdag før konkurransen. Dette var vår tredje Ironman i Port Elizabeth, og det ga helt klart en ekstra ro å kjenne til både løypa og opplegget rundt. Etter å ha sjekket inn på hotellet tok vi en rolig joggetur etter registreringen. Det blåste kraftig, men så er det heller ikke uten grunn at Port Elizabeth kalles The Windy City.

En liten joggetur gjør godt for hovne reisebein.

Her står vi på Shark Rock Pier. Starten på Ironman går på stranden bak oss.

På fredagen startet vi dagen med en liten svømmetur i sjøen før frokost. Deretter var det tid for å sykle litt med noen drag, samt en liten overgang til løp. For min del ble dette den første turen ute på min splitter nye og vakre Trek Speed Concept, og det var kjærlighet fra første tråkk. Jeg digger den!

På lørdagen var det eneste vi hadde på programmet en kort løpetur med noen korte drag, fylle på med god mat og drikke og levere sykler og poser i skiftesonen. Jeg var så nervøs at jeg var helt skjelven…

RACE DAY!

På søndag hadde vi klokken på til 03.30, og klokken 04.00 åpnet frokosten på hotellet. Matlysten var som vanlig ikke på topp, men jeg fikk presset ned nesten tre grovbrød med diverse pålegg (medbrakt brød hjemmefra:-) Skiftesonen åpnet klokken 05.00, og da var vi på plass. Vi liker å ha god tid ved startområdet. Når vi gikk ned mot stranden, så vi straks at det var store bølger selv om det fremdeles var mørkt. Det blåste også temmelig godt. Tre kvarter før starten kl. 06.30 (pro herrer), fikk vi beskjed om at svømmingen var kortet ned fra 3800 m til 1600 m. Det viste seg senere at svømmingen var ca. 2100 m. Jeg – og de aller fleste – ble lettet av den meldingen siden forholdene var veldig tøffe. Men aller helst ville jeg selvfølgelig svømt full distanse.

Jeg hadde bestemt meg for å være skikkelig offensiv i starten på svøm. Jeg er så lei av å svømme forbi og bli hindret av folk som har plassert seg i feil startgruppe. Derfor fulgte jeg med LP hele veien frem, og ble stående i femte-sjette linje bak han i en av startslusene som slipper ut ti og ti hvert tiende sekund. Jeg var rolig, men kjente likevel at jeg var PÅ. Som en del av den faste pre race-rutinen gikk jeg gjennom tre viktige ord gang på gang i hodet mens jeg sto der på stranden og det nærmet seg start: fokusert, på hugget, selvsikker. Tre ord som får meg i modus og som jeg gjentar flere ganger i løpet av en konkurranse.

Når jeg så hvordan både både de profesjonelle damene og herrene måtte kjempe for å komme utover i bølgene, skjønte jeg at jeg måtte angripe bølgene fra første tak. Jeg kom greit i gang, men den andre bølgen jeg måtte igjennom løsnet brillene mine slik at jeg måtte stoppe å feste dem igjen. Heldigvis gikk det raskt og jeg var i gang før jeg rakk å irritere meg for mye over det. Til tross for heftig sjø fikk jeg ok flyt, men under slike forhold er det umulig å kjenne om det går fort eller sakte. Da jeg løp opp på stranden viste klokka 36.54. På 1600 m?? Det var dårlig, tenkte jeg da. Heldigvis fant jeg ut etter målgang at det hadde vært ca. 2100 m og at jeg faktisk hadde svømt ganske bra.

Her er jeg midt i bildet mellom de to mennene.

Ut på sykkel følte jeg meg bra! Medvind hele veien ut til vendepunktet på ca. 50 km, ny sykkel som fungerte som bare det, lyden av platehjulet og vakker utsikt. Det blir ikke bedre!! Men så skulle vi vende da, og motvinden tilbake ble hard. Tilbake i Port Elizabeth var det utrolig deilig å få medvind igjen i det vi startet på en ny 90 kilometersrunde. Ut til vendepunktet gikk det fint, men returen på runde to ble brutal!! Vinden hadde økt ytterligere og det var som å sykle mot en vegg. Jeg slet med å holde tråkkfrekvensen oppe og watten sank. Sykkeltiden ble 5:44:50. Ikke fornøyd med tiden der og da i det hele tatt, men etter å ha pratet med flere deltagere i ettertid, syklet alle saktere enn antatt/tidligere på grunn av de tøffe forholdene.

På vei ut fra T1.

På vei tilbake etter første vending:

Legg merke til ansiktsuttrykket! Hehehe. Andrerunden var HARD!

Ut på løp var jeg stiv i knærne etter den tunge sykkeldelen. Jeg la meg først på 4:50-fart som planlagt, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at 5-blank var mer realistisk. På løpingen var det medvind den ene veien og en helt sinnsyk motvind den andre. Til slutt måtte jeg kaste capsen min i en søppelbøtte fordi den bare blåste av. Det var masse publikum langs løypa, noe som gjorde det morsomt å løpe selv om det var hardt som bare det. Jeg hørte de heie Trudiiii hele veien, og det var veldig motiverende.

Jeg hadde ikke kontroll på de andre i min klasse, så det var bare å gi det jeg hadde helt inn. Jeg trodde jeg var 2 eller 3, fordi jeg hadde sett ei i min klasse passere meg på løp, men jeg var ikke sikker. Uansett var det uuuutrolig digg å løpe inn på den røde løperen! Og gjett om jeg var glad da LP møtte meg i målområdet og kunne fortelle at både han og jeg var blitt 2 i klassen. Da skjønte jeg at det var 99 % sikkert at jeg ville få en plass til VM på Hawaii!! Løpetiden ble 3:35:10, og totaltiden ble 10:05:00.

Yes!! Andreplass på begge to og plass til Hawaii. Lars Petters race rapport kan du lese på www.braasport.no. Her er noen bilder fra dagen hans! Han er rå – og jeg er sååå stolt. Andreplass i klassen, andre beste ikke-profesjonelle og nummer 20 totalt inkludert proffene.

Dagen etter konkurransen var det klart for utdeling av Hawaii-plasser på formiddagen. Det var en utrolig god følelse da de ropte opp navnet mitt:-) To andre nordmenn sikret seg også plass til Hawaii: Frode Viberg Jermstad og Håkon Sakariassen.

På kvelden var det klart for premieutdeling. Det var mildt sagt superstas å få dele trinn to med LP! Tusen takk til våre sponsorer Forvaltningshuset, Apollo Sports Norge og Braasport for at dere gjør det mulig for oss å følge drømmene våre! Og takk til Nike for de beste løpeskoene, Blueseventy for de beste våtdraktene og Castelli Norge for råe konkurransedrakter.

Nå er vi hjemme igjen, men kun for noen dager. På mandag drar vi til Fuerteventura og Playitas med Apollo Sport Norge for en uke med trening der. Deretter drar vi direkte til Marbella for å kjøre Ironman 70.3 der den 27. april. Vi gleder oss!

Hilsen Trude