Ironman World Championship 2019: Går det an å være skuffet, men samtidig ikke?

Ironman World Championship 2019 er historie. Mitt tredje VM på Hawaii og Lars Petters fjerde. Vi dro til favorittøya med klare mål. LP ville vinne klassen sin og bli beste age grouper over all. Etter å ha blitt to i klassen sin to ganger, blitt andre beste age grouper en gang – og ikke minst med tanke på seieren i VM 70.3 i Nice – var dette absolutt et realistisk mål. Jeg hadde som et hårete mål å bli topp 10 i min klasse. I fjor ble jeg 19. Men å konkurrere i VM på Hawaii er ingen walk in the park. Ikke bare møter man topptrente utøvere fra hele verden i sin klasse, men man skal også takle vind, varme, høy luftfuktighet – og ikke minst mestre den fjerde grenen: ernæring. Selv med et topptrent maskineri, er det mye som skal klaffe på race day for at det skal gå veien 100 prosent. Vi fikk en perfekt oppladning inn mot konkurransen, og kroppene føltes bra, men som du sikkert skjønner allerede nådde vi ikke målene. Lenger ned forteller vi begge hvordan det gikk.

Les om de seks første dagene våre på Hawaii her.

De siste dagene inn mot konkurransen gikk veldig fint og etter planen. Vi hadde ingen vondter, gjennomførte gode økter, fikk god søvn så snart vi var ute av jet lag-en, vi spiste masse god mat og hadde god energi i kroppen begge to.

Her er noen bilder fra dagene inn mot selve konkurransedagen:

Den syvende dagen av oppholdet var hviledag. Da dro vi til en av favorittstrendene våre på The Big Island, nemlig Mahaiula Beach. Det er en veldig dårlig vei ned til stranden, noe som gjør at det er lite folk der. Perfekt, rett og slett! Følelsen av å ha en stillehavsstrand helt for seg selv er magisk.

En av de vakreste strendene jeg noen gang har vært på! Det perfekte sted for en rolig hviledag.

Dagen etter var det klart for den tradisjonelle svømmekonkurransen Ho’ala Training Swim. Traseen er den samme som i VM, så det er en fin mulighet til å teste formen og kjenne på forholdene. LP svømte på imponerende 54:30 (rekord for han i den løypa), og jeg svømte på 1:07. Det er personlig rekord for meg uten våtdrakt og i åpent vann.

Her er LP og jeg før start (Bilde fra Tri2b.com)

Dagen etter fikk vi nok en fin svømmetur i sjøen sammen med venner fra Peru og USA. Grunnen til at vi kun svømte i sjøen før konkurransen er at det lokale svømmebassenget i Kona er stengt. For min del var det egentlig gull at det ble slik, da det gikk opp noen lys med tanke på open water-svømmingen. Jeg vet jeg kan svømme ganske raskt i basseng, men å svømme ute med mye bølger og strømmer er noe helt annet.


LP, Christopher Portugal, Nick Marcantonio og meg.

Fra venstre: Nick, Christopher og Domenica.

Tidlig neste morgen svømte vi ut til den kjente kaffebåten i regi av Blueseventy. Det er alltid gøy å samles rundt båten for en kopp kaffe med en dæsj saltvann oppi.

Etter svømmeturen til kaffebåten tok vi en liten løpeintervalløkt i Energy Lab.

I The Energy Lab møtte jeg også på disse to fine svenskene: Lisa Hermansson og Natalie Rec :-) Spente, men superklare alle tre.

Nervene og sommerfuglene begynner for alvor å dukke opp når det er tid for registrering og det gule deltakerbåndet kommer på:

De siste par dagene inn mot konkurransen hadde vi kortere økter med sykkel og løp. Her er noen bilder fra forberedelsene ute på Queen K:

Bildene under er det Mikael Nelker som har tatt. Han var selv med i VM, men hadde en rolig dag på en leid motorsykkel og benyttet anledningen til å ta litt bilder:

Got style!!

Drikke, drikke, drikke! Antallet vannflasker vi brukte til nedkjøling og hydrering skulle jeg likt å visst antallet på! Hehehehe :-)

Dagen før konkurransen sjekket vi inn syklene og posene til skiftesonene. Både humøret og energien var på topp :-)

LP og Mikael Nelker.

Klare dagen før dagen!

Race Day!

Lars Petters dag kort oppsummert:

Konkurransen gikk dessverre ikke slik som jeg hadde håpet og trodd. En 31. plass var definitivt ikke det jeg dro til Hawaii for. I forkant var jeg veldig trygg på at jeg hadde gjort en veldig god treningsperiode helt siden sommeren, og følte meg egentlig veldig bra siste uken. Men på konkurransedagen hadde jeg rett og slett en veldig tung dag! Etter en tøff svøm med en del sjø og mye kamp om posisjoner, kom jeg litt bakpå ut fra svøm (3 min dårligere enn jeg burde). Jeg måtte da sykle hardt første 30 km for å hentet tetgruppa hvor jeg visste at jeg måtte være skulle jeg kjempe om pallplassene som var målet. Det gikk greit i starten og jeg kom meg frem til gruppen med de antatt beste konkurrentene. Jeg holdt meg da i nærheten av disse frem til ca 110 km, men så var det helt tomt for krefter. Vet ikke hvorfor… Det gikk da veldig sakte siste delen av syklingen. Ut på løpingen prøvde å jage for å reparere litt av det jeg hadde tapt på sykkel, men etter snaue 20 km var det helt tomt for krefter også på løp. Jeg måtte da jogge/gå siste 20 km av løpingen. Jeg hadde rett og slett en dag helt uten krefter… Ganske skuffende å ha en så dårlig dag på årets hovedmål. Men totalt sett har sesongen vært god og jeg tar med meg denne opplevelsen som god læring og veldig mye motivasjon mot 2020.

Lars Petter krysset mållinjen sammen med Christopher Portugal. 

Min konkurransedag:

Jeg hadde også en tung dag ute i løypa. Svøm ble tøff for mange, og jeg fikk en litt dårligere svøm enn det jeg hadde håpet på på grunn av mye sjø og forbisvømming av herrer som startet tidligere. Zikk-zakk-svømming er ikke effektivt, og jeg svømte fire minutter saktere enn på Ho’ala Training Swim. I tillegg mistet jeg begge svømmehettene. Den innerste ble hengende fast i brillestrikken på bakhodet mitt. Det var ikke behagelig å svømme de siste 1000 meterne uten hette. Som LP manglet jeg trøkk på sykkelen, og allerede før Waikoloa-området (40 km) kjente jeg at jeg begynte å få lyst på Cola. Da skjønte jeg at dette fort kunne bli en veldig tung dag, og da er 180 km langt i tøffe vindforhold. Ut på løp følte jeg meg bra de første kilometerne, men så begynte jeg å føle meg uggen igjen. Mellom kilometer 14-19 slet jeg veldig med kvalme, og ved 20 km kjente jeg at nå er det noe som må opp. Jeg stoppet opp og kastet opp hele tre ganger. Det var såpass mye at jeg skjønte at det ikke kunne ha vært mye næring kroppen hadde tatt opp de siste timene. Det stemte jo også med følelsen… Jeg bannet litt for meg selv, og tenkte at nå kan det være det er kjørt. Men det rare var at straks jeg hadde kastet opp og fått i meg litt vann, så løsnet det. Jeg klarnet litt opp i hodet, økte farten gradvis litt og etterhvert kjørte jeg igjen på med Cola. På den siste halvdelen av maratonen følte jeg meg gradvis bedre. Helt merkelig følelse. Og på de siste 10 km følte jeg meg overraskende ok og løp på planlagt fart. Det gjelder med andre ord å ikke gi seg. Jeg løp meg opp til en 17. plass i klassen, og til tross for spying og gåpauser fikk jeg en av de beste løpetidene i klassen. 17. plass er også den beste plasseringen jeg har i VM på Hawaii, så det var et greit resultat på en tung dag. Jeg tvilte jo veldig et par sekunder der på om jeg i det hele tatt ville klare å komme meg til mål!

Løypa på Hawaii, med de tøffe forholdene, er brutal for alle, så det er veldig mange – både amatører og profesjonelle – som får en tøff dag i varmen og vinden.

Jeg er skuffet over resultatet, selv om jeg klatret to plasser fra fjoråret. Men når det er sagt er jeg ikke skuffet over hvordan jeg klarte å bite tennene sammen og fullføre selv om jeg kjente allerede tidlig på sykkel at dette kom til å bli en tung dag. Ja, egentlig startet jo slitet allerede på svømmingen da svært mye energi gikk med til å fighte og snirkle seg fremover forbi tregere herresvømmere som hadde startet tidligere. Et lite kutt over det ene øyet mitt vitner jo også om at det ble noen harde tak ute i vannet. Noen ganger blir jeg faktisk overrasket selv over hvordan jeg klarer å fortsette selv om kroppen opplagt ikke har det tipp topp.

Smiler bredt her! Ikke fordi jeg er så fornøyd med tidene på de tre øvelsene eller resultatet, men rett og slett fordi at det føles så utrolig stort å få løpe opp den røde løperen på Alii Drive. For kun fem år siden virket denne konkurransen som en uoppnåelig drøm. Derfor er jeg veldig stolt over å kunne si at jeg har fullført den tre ganger allerede – og forhåpentligvis blir det flere sluttspurter opp denne løperen de neste årene. Rushet, kicket og idrettsgleden er rett og slett avhengighetsskapende! Jeg ble 17 av 79 i min klasse. Det er jo egentlig ikke så gæærnt, selv om topp 10 var målet.

Sååå lettet! Etter en lang dag, som ble en mental prøvelse fordi go´følelesen aldri meldte seg, var det ekstremt deilig å kunne senke skuldrene og trekke et lettelsens sukk over mållinjen. Det var digg å høre speaker Paul Kaye si «Trude Stormo – you did it! You are an Ironman».

I målområdet sammen med Per Morten Ellingsen. Han har fullført VM på Hawaii mange ganger, men dette var hans siste gang. Det er i alle fall det han sier, men vi liker å tenke at han bare trenger en pause et år eller to;-)

Gjensyn med Lisa og Natalie i målområdet. Slitne, glade og klare for god mat og en dusj.

Dagen etter var det tid for å slappe heeelt av. Vi tok turen til stranda sammen med Mikael Nelker og Sarah Aly.

Fire stykk slitne triatleter.

Altså denne stranda!!


Mikael og hans venn skilpadden.

Neste dag ville vi ta en siste morgensvøm fra Dig me Beach sammen med Christopher, Domenica og Nick:

Det var kun én ting vi hadde lyst til etter konkurransen, og det var å være mest mulig på stranda for å snorkle, lese bok og bare slappe av. En annen favorittstrand er Beach 69. Tenk å kunne bo ved en slik strand…

Det går heller ikke an å være på det Big Island uten å ta turen til Two Step beach. Det var dessverre ingen delfiner å se den dagen vi var der, men vakkert det var det likevel.

Vi var også en tur på stranden Kua Bay:

To dager etter konkurransen tok LP seg en rolig trilletur litt oppover i fjellsiden fra Kailua Kona. Jeg droppet å bli med rett og slett fordi jeg var helt vanvittig trøtt i dagene etter konkurransen.

En av mange solnedganger fra balkongen i leiligheten vår:

Himmel og hav, kjære Hawaii! Takk for nok et uforglemmelig opphold.

Tusen takk til alle samarbeidspartnerne våre som gjør det mulig for oss å gjøre det vi elsker. En stor takk til: Forvaltningshuset, Braasport, Apollo Sports Norge, Dæhlie Sportswear, Foss Sykler, Treningspartner, Blueseventy, Nike Norge, Response Nordic, Autoxo og Garmin Norge.

En stor takk også til svømmetrener Ronny Skaalien for svært gode råd og tips, og en stor takk til manuelterapeut Åsmund Andersen for den beste hjelpen når kroppen krangler.

Hilsen Lars Petter og Trude

Dette innlegget ble publisert i Ferie, Konkurranser, Trening. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..