VM i Ironman på Hawaii – En fantastisk idrettsopplevelse!

Jeg har hørt mange fortelle om sitt første møte med VM-løypa på Hawaii. Stikkordene har vært nådeløs varme, heftig vind, intens luftfuktighet, tidvise oppturer og tøffe nedturer. Jeg fikk kjenne på alt, både naturkreftene og følelsene, men jeg klarte å nyte det. Det er faktisk helt sant! Jeg hadde bestemt meg på forhånd for å gi alt, men samtidig ta meg tid til å la inntrykkene feste seg på netthinnen. Her kommer en liten rapport fra en dag jeg aldri kommer til å glemme!

RACE DAY:
LP, Jarle og jeg spiste en god frokost (havregrøt) på terrassen før vi ruslet bort til startområdet. Stemningen kan fint beskrives som magisk når ca. 2500 triatleter samles klokken 05.00 for å gjøre seg klare til start. Etter at startnummeret var festet på kroppen, flasker og computer var plassert på sykkelen og lufttrykket i dekkene var pumpet opp, var det litt tid til en time out på beachen ved startområdet, før jeg ønsket LP og Jarle lykke til og vi gikk hvert til vårt.

Proffene startet først (menn kl 06.35 og kvinner kl. 06.40), og jubelen som fulgte etter at startkanonen gikk fikk pulsen min til å øke. Age group herrer startet kl. 7.05, 15 minutter før age group damer. Jeg var spent, men rolig før start, og da jeg gikk ned trappen til Dig Me Beach måtte jeg bare smile. Wow! Du er her! Nå skjer det! Jeg svømte ut til startlinjen og la meg sånn cirka på tredje linje. Ei voksen dame , ca. 60 +, sørget for å lette på stemningen mens vi lå der og ventet på startskuddet. «Hey girls! Are you ready?» ropte hun, og jubelen fra konkurrentene rundt levnet ingen tvil om at Yes, girlsa var klare! Da det smalt fra kanonen var det bare å trykke play på klokka og komme seg i gang. Jeg fikk en fin start til tross for mye armer og bein, og da det hadde satt seg litt fant jeg etterhvert et par føtter å svømme etter. Det ble derimot vanskeligere å finne flyt da vi begynte å ta igjen de tregeste age group mennene. Så fra halvveis og inn ble det mer kavete og jeg fikk meg noen slag og spark her og der. Men det er jo ikke uten grunn at svømmingen i denne konkurransen kalles «The Kona washing machine». Jeg kom inn på 1:11:15. Målet var 1:09, men bedre var jeg ikke i bølgene og tumultene underveis.

Jeg var mildt sagt litt ør i hodet etter svømmingen, så det var digg å kjenne fast grunn under føttene igjen:-)

Her finner du noen fantastiske bilder fra svømmestarten.

T1 gikk fint, og jeg kom meg relativt raskt ut på sykkelen. Nå var jeg virkelig spent på vindretningen og hvordan de 180 kilometerne skulle bli. Jeg kjente allerede på sykkeløktene i forkant at VM-løypa ikke er ei ideell løype for meg. Jeg er rett og slett ikke sterk nok i vinden på flatene. Note to self: I vinter må vi reise et sted hvor jeg kan øve meg på å kjempe i motvind:-) Jeg følte jeg syklet i motvind hele veien til Hawi, men var forberedt på at det ville bli slik, og tenkte at det ville bli enklere da vi skulle snu der og returnere tilbake. Men det føltes ikke slik. Det var vind fra alle kanter. På løypeprofilen kan denne løypa se flat og enkel ut, men det er aldri hvile å få. Selv i utforkjøringen må man trå som en gal for ikke å miste fart. På flatene tilbake ser man hele tiden laaangt fremover, noe som kan være veldig demotiverende når kreftene begynner å forsvinne, så jeg kikket mest ned og lagde meg korte delmål underveis. Jeg drakk MYE underveis, men det var vanskeligere å få i seg mat, rett og slett fordi det smakte pyton. Jeg måtte ta fart hver gang jeg skulle svelge en gel eller bar. Varmen plaget meg heldigvis ikke på samme måte som vinden, men jeg helte vann over meg på alle matstasjoner. Målet var å sykle på 5:30:00, så jeg ble skuffet da klokka viste 5:51:14 da jeg kom inn i T2. Men selv om jeg ble og er skuffet over sykkeltiden, var jeg nå superklar for å komme i gang med løpingen. «Bare» en maraton igjen!

T2 gikk ganske raskt, men jeg kjente meg straks litt uggen da jeg begynte å løpe. Jeg hadde hold de første kilometerne og løp relativt rolig for å ikke gjøre det verre. Heldigvis løsnet det litt etterhvert. Drikkestasjonene kom tett på Ali`i Drive, og jeg kjørte innpå med mye Cola på hver stasjon. Varmen var på dette tidspunktet rimelig intens, så jeg fylte sportstoppen og drakta med isbiter på hver eneste stasjon. Dette hjalp veldig! Etter å ha løpt Ali`i Drive tur-retur bar det opp Palani-bakken. Denne hadde jeg gruet meg litt til fordi mange møter veggen her. Men da jeg hadde løpt et par meter opp bakken fikk jeg plutselig øye på Lars Petter som var på vei ned bakken i en vill fart. Han hadde da ca. kun  1 km til mål. Han hadde en motorsykkel foran seg så jeg ble derfor med en gang sikker på at han var beste age-grouper. Vi ga hverandre en high five! Jeg fikk helt kneskjelven fordi jeg skjønte at han hadde hatt en knalldag og måtte stoppe et par sekunder for å summe meg. Jeg fikk trippet meg i gang igjen og var klar for å ta fatt på Queen K – den beryktede glovarme motorveien. Her løp/jogget jeg fra matstasjon til matstasjon, og det eneste jeg tenkte på var isbiter og Cola. Jeg stoppet på hver eneste stasjon og drakk alt jeg klarte. Men selv om jeg drakk mye, fikk jeg  ikke i meg noe mat på løpingen, noe som vises godt på den dalende pulskurven min på Garmin. Heldigvis gikk jeg aldri helt tom, men holdt fremdriften oppe selv om det ikke gikk fort. Ute på Queen K møtte jeg også Jarle. Dødskult! Han var langt fremme i age group-feltet og vi ga hverandre high five! Da jeg hadde returnert ute i Energy Lab og var på vei tilbake kikket jeg ut mot sjøen og så på solnedgangen. Gåsehud nummer 97 denne dagen. De to siste kilometerne løp jeg raskere enn jeg hadde gjort på hele maratonen, rett og slett fordi jeg fikk uventet energi av at jeg nå skjønte at jeg ville klare det. Bort Ali`i Drive heiet folk som gale. «Great pace, ropte flere» og jeg økte ytterligere:-) Heiing hjelper! Hehehe. Å løpe de siste meterne inn på oppløpet var helt rått, og det var ubeskrivelig deilig å krysse mållinjen. Årets siste mål var nådd! Jeg klarte ikke tidsmålet mitt, men jeg kom meg i mål i VM på Hawaii! Løpetiden ble 3:51:51 (10 minutter saktere enn målet). Målet var rundt 10:40, så jeg er derfor ikke superfornøyd med sluttiden 11:02:23. MEN, når det er sagt, så er jeg superfornøyd med å komme meg i mål i denne knalltøffe konkurransen og jeg er veldig gira på å prøve meg her igjen. Jeg ble 26 i klassen min (målet var topp 10 på en knalldag). Jeg vet hva som må til for å komme nærmere det målet neste gang:-) Det er lett å tenke i etterkant at jeg hadde for mye respekt for løpedelen og burde gitt mer gass her, men risikoen da hadde vært at jeg hadde gått på en stjernesmell ute på Queen K. (ref. den dalende pulskurven og lite inntak av fast føde).

Det var helt rått å løpe inn på teppet mot mål:-)

En ekstra hilsen til hun som alltid heier ♥♥♥

Gåsehud nummer 100 denne dagen :-)

Jeg er så vanvittig stolt av denne mannen her! Lars Petter ble nest beste age grouper, satte norsk rekord på Hawaii med tiden 08:59:09 (første nordmann under ni timer) og ble 37 totalt av alle, inkludert proffene. Vi har drømt om, snakket om, tenkt på og planlagt denne dagen i et år nå, så det var digg at det gikk så bra som det gjorde.

Hans race rapport kan du lese her.

♥♥♥

Jeg er også vanvittig stolt av Jarle. Han ble nr. 12 i sin klasse og imponerte stort med tiden 09.21.05.

Alle resultatene finner du her.

Ironman på Hawaii må rett og slett oppleves. Det er vanskelig å beskrive stemningen og opplevelsen med ord.

Dagen etter konkurransen var det premieutdeling og avslutningsseremoni:

2018 har vært litt av en sesong! Jeg har fullført fire fulldistanser og en halvdistanse, og kan se tilbake på fantastiske opplevelser, nye rekorder og mye moro!

Takk til Oslo Sportslager for all støtte og support som gjør at vi alltid har det beste utstyret til å prestere så godt som mulig! Dere er en helt fantastisk samarbeidspartner!

Jeg ble inspirert av å være på Hawaii i fjor, og det ble jeg også i år. Jeg har mer inne og gleder meg allerede til en ny sesong. Treningspause, sa du? Nei, jeg kommer til gå i gang med treningen igjen så snart kroppen har kommet seg etter hjemreisen og «jetlagen».

Her er noen bilder fra dagene etter konkurransen. Vi nøt de siste dagene i paradis før hjemreisen:

Nå er vi hjemme igjen etter over 30 timer på reise. Jeg tror det vil ta litt tid å lande og ikke minst bli vant til kaldt vær og en mildt sagt gråere fargepalett enn vi har hatt de siste ukene.

Mahalo, Hawaii!

Hilsen Trude

Dette innlegget ble publisert i Ferie, Konkurranser. Bokmerk permalenken.

2 svar til VM i Ironman på Hawaii – En fantastisk idrettsopplevelse!

  1. Stine sier:

    Veldig inspirerende å følge deg! Heier på deg :-)
    Kan du ikke skrive litt om hvordan du har trent og hvordan kostholdet ditt er/har vært? Ikke bare ifbm konkurranse og siste oppladning til denne, men mer sånn på «fast basis». Hadde vært supert med litt inspirasjon på den fronten :-)
    Lykke til videre!

    • Hei Stine!😊 Tusen takk for fine ord! Så gøy at du følger med! Ja, det var en god idé – det skal jeg prøve å få skrevet litt om i løpet av høsten👍🏼 Lykke til med treningen til deg også😃 Trude

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s