Ironman 70.3 World Championship 2019: Gull og bronse til familien

Vi ga det vi hadde under verdensmesterskapet i Ironman 70.3 i Nice 7. og 8. september, og Lars Petter og Jarle imponerte stort! LP ble VERDENSMESTER i klassen 35-39 og Jarle tok BRONSE i samme aldersklasse. Helt rått levert!! Jeg er så stolt av hva de to får til.

Jeg hadde en litt tung konkurransedag hvor jeg manglet det ekstra giret som trengs for å kjempe om en topp 10-plassering, og jeg ble til slutt nummer 20 i min klasse. Men jeg visste på forhånd at sjansen var stor for at kroppen ikke ville være helt på topp, med tanke på at konkurransen kom midt i oppkjøringen til VM på Hawaii.

I tillegg til å skryte av LP og Jarle, må jeg selvfølgelig nevne at Gustav Iden vant proffklassen og ble verdensmester, og at Kristian Blummenfelt ble nummer 4 i sammen klasse. Det var med andre ord veldig gøy å være norsk i Nice den helgen! Vi jentene konkurrerte på lørdagen, mens gutta konkurrerte på søndagen. Det var utrolig artig å kunne heie fra sidelinjen dagen etter at jeg selv hadde vært i ilden.

Her kommer noen bilder fra dagene før VM, bilder fra VM med racerapporter fra alle tre og bilder fra dagene etter.

Vi (LP og jeg) reiste ned noen dager før konkurransen, og vi fikk noen fine treningsøkter både på land og i vann. Lars Petter reiste ned med forkjølelse i kroppen, men heldigvis løsnet det i de tette bihulene dagen før konkurransen.

Frokost på takterrassen på hotellet.

Morgensvøm i herlig vær (26 grader i sjøen!) Når fru Stormo – altså moi – synes det er digg å svømme uten våtdrakt, ja da er det varmt i vannet :-)

Tur i deler av konkurranseløypa – som går i et fantastisk landskap:-) Digger bakkene både opp og ned!

LP på vei opp Col de Vence.

En dag etter oss kom også Jarle:

RACE DAY – Lørdag 7. september

Veldig spent før start! Vi fikk vite noen timer før start at det ble wetsuit legal. Jeg gjorde da som de fleste – valgte våtdrakt. Men etter et par meters svømming skulle jeg ønske jeg hadde droppet den. Det var så varmt!

Ut av vannet på en veldig skuffende tid (35:53!?!). Heldigvis viste det seg senere at alle hadde svømt 3-5 minutter saktere enn antatt på på grunn av strømmer og bølger.

På vei opp den lange klatringen mot Col de Vence.

Jeg liker veldig godt å klatre, men denne dagen var ikke kroppen på lag. Det var liksom ikke noe ekstra punch å hente i beina. Den dårlige følelsen toppet seg da jeg mistet flaska – rett før vi skulle starte på den 10 km lange klatringen opp Col de Vence – på grunn av en dump i veien. Å skulle sykle hele bakken videre uten drikke var uaktuelt, så jeg måtte sette fra meg sykkelen og løpe etter flaska som trillet nedover veien mellom andre jenter som kom syklende oppover. Da jeg omsider var tilbake på sykkelen hadde pulsen skutt i været, og jeg slet med å roe den ned. Stresset fra løpeturen på sykkelsko hadde virkelig satt seg i kroppen. Jeg mer eller mindre hyperventilerte opp hele bakken. Heldigvis løsnet det på flatene på toppen før utforkjøringen.

Foto: Adam Kjellström

På vei mot T2. Sykkeltiden ble 3:06 etter en veldig dårlig dag på sykkelen.

På vei ut av T2.

Etter 2 km på løp merket jeg at følelsen jeg hadde allerede på svømmingen stemte. Dette var en dag uten det ekstra giret. Jeg la meg på planlagt fart 4:20/km, men etter 2 km kjente jeg at det ikke gikk. Kroppen ville liksom ikke, så jeg skjønte at jeg måtte justere ned til 4:30-fart-ish.

Foto: Adam Kjellström

Jubler litt. Ikke fordi jeg var så fornøyd, men fordi det var sykt digg å bli ferdig, og fordi stemningen på Promenade des Anglais og på oppløpet var elektrisk!

Løpetiden ble: 1:34:49 (Målet var 1:30)

Jeg fikk 20. plass i klassen av totalt 252 i AG 35-39.

Gjensyn med gode venner i målområdet er alltid et høydepunkt på konkurransedagen:

Meg og Emma Igelström etter målgang! Foto: Adam Kjellström

Happy!! Karoline Rønning og meg :-)

RACE DAY – Søndag 8. september:

Og så var det gutta sin tur. For dem ble det non wetsuit swim. Her er de klare for start:

Bilder fra verdensmester Stormo sitt race og hans ord om dagen:

Jeg stilte til start i VM i Ironman 70.3 i Nice (halv-ironman distanse) med ganske lave skuldre siden jeg så på dette som en god gjennomkjøring på veien mot VM i Ironman på Hawaii i oktober som er årets hovedmål. Mot Hawaii kom konkurransen i Nice midt i en tyngre treningsperiode, og jeg slapp ikke noe særlig opp på belastningen for å få noen formtopp til Nice. Når jeg i tillegg ble slått ut av forkjølelse og tette bihuler den siste uken før konkurransen var jeg mildt sagt usikker på formen og hadde ikke helt tro på at jeg skulle klare å komme på pallen.

Foto: Adam Kjellström

Svømmingen gikk helt greit, men det var litt bølger og strømmer slik at det gikk litt saktere enn antatt.

Ut på syklingen kjente jeg med en gang at beina var gode og at jeg syklet fort. Sykkelløypa i Nice er knallhard med en lang stigning opp Col de Vence inn i fjellene bak Nice. Jeg kjørte bra opp fjellet, men visste samtidig at jeg hadde en fordel i de tøffe utforkjøringene ned igjen og satset litt ekstra hardt her for å ta inn tid på konkurrentene. Utforkjøringen inneholdt en del blinde svinger (så ikke utgangen av svingen), så da var det veldig kjekt å kunne sette på kartfunksjonen på min Garmin for å se hvordan veien svingte seg nedover fjellsiden.

Når jeg løp ut på den avsluttende løpeetappen fikk jeg sekundering på at jeg var nr. 5 i klassen. Beina var fortsatt gode og jeg fant en god rytme på et tempo rundt 3:35 min/km som var det tempoet jeg hadde planlagt å ligge på. Ved første vendepunkt så jeg at Jarle kom jagende under 2 minutter bak så jeg skjønte at dette kunne bli en tett kamp med svoger hele veien til mål. Siste halvdel av løpet ble knallhardt for å opprettholde tempoet, og med 5 km igjen til mål var jeg nr. 2 i klassen, kun 2 sekunder bak tet. Heldigvis klarte jeg å grave dypt ned i kjelleren siste delen inn og kom i mål på 4:25 etter et halvmaraton på 1:16:20. Med dette vant jeg klassen og ble dermed verdensmester i klasse M35-39 i Ironman 70.3. Veldig kult og hadde virkelig ikke trodd i forkant at jeg skulle ha nok fart i kroppen til å hevde meg i en 70.3 nå. Det var også utrolig moro å ta i mot Jarle som kom i mål rett etter meg. Ingen av oss visste da med sikkerhet plasseringene våre, og siden jeg dro rett på dopingkontroll etter målgang var det ikke før 30 minutter senere jeg fikk vite at jeg hadde vunnet og at Jarle hadde tatt bronsen – så utrolig kult!!!

Dette var både litt overraskende og veldig moro, og konkurransen ga gode svar på at treningen som har blitt lagt ned i sommer og høst med tanke på Hawaii har fungert godt. Tror kanskje også at forkjølelsen jeg hadde den siste uken før konkurransen slo positivt ut i og med at jeg fikk mer hvile og overskudd enn det jeg egentlig hadde planlagt.

Nå er vi inne i de siste harde treningsukene før vi reiser til Hawaii for å kjøre VM i Ironman der for fjerde året på rad. For å akklimatisere til varme og tidsforskjell skal vi være på Hawaii i to uker før konkurransen den 12. oktober. Tidligere har jeg to andreplasser i klassen der (i tillegg til den norske rekorden i denne løypa), så i år har hovedmålet hele tiden vært å bli verdensmester i klassen på Hawaii. Det er veldig mye som skal klaffe for at dette skal gå og konkurransen der er veldig tøff, men jeg føler at jeg er godt i rute og skal gjøre så godt jeg kan for å ta en ny verdensmestertittel der.

Bilder og racerapport fra bronsevinner Jarle:

Etter Norseman i begynnelsen av august, har Ironman 70.3 World Championship vært hovedmålet. Konkurransene kom nokså tett, så hovedfokuset ble å opprettholde formen best mulig og unngå sykdom og skader. Det var fantastisk å komme til Nice som lå «badet i sol» etter mye regn og dårlig vær i Norge i slutten av august. I forkant av konkurransen ble det kun noen lette og korte økter, og som vanlig kjennes ikke kroppen fantastisk ut, men jeg gledet meg allikevel skikkelig til konkurransen.

Etter å ha sett jentene konkurrere på lørdag var det bare å glede seg til konkurransen. Det hadde vært mange sterke prestasjoner og brede smil gjennom hele dagen. I motsetning til jentene ble det svømming uten våtdrakt, og for første gang gledet jeg meg til svømming uten våtdrakt. Med varmt, salt Middelhavsvann opplevde jeg ikke at svømmingen ble noe dårligere uten drakt. Jeg stilte opp på start sammen med Lars Petter, vel vitende om at det var veldig offensivt med tanke på at han svømmer langt raskere. Jeg ble frasvømt av mange, men startordningen med 5 og 5 i vannet av gangen ga allikevel en fin flyt. Man finner etter hvert sin rytme og etter en halvtimes tid var jeg i T1. Jeg har følt god fremgang på svøm inn mot konkurransen og det var derfor nokså skuffende å se at jeg hadde brukt 32 minutter. Men sett i etterkant brukte de fleste mer tid enn normalt og jeg var nærmere teten enn hva jeg har vært tidligere.

Jeg gledet meg skikkelig til sykkeletappen. Få løyper i Ironman sirkuset er kupert, og denne dagen ventet flere stigninger hvor den lengste opp til Col de Vence er mer enn 10km. Jeg var igjen bestemt på å være offensiv og fikk god fart oppover bakken. Jeg passerte mange, men man har ingen anelse underveis hvordan man ligger an. I etterkant ser jeg at jeg var kun 39 sekunder bak Lars Petter på toppen av bakken. Jeg var spent på de tekniske utforkjøringene ned fra fjellet. Dette er normalt ikke min styrke og flere av konkurrentene hadde syklet gjennom løypa på forhånd. Heldigvis glemmer man litt egne grenser og sperrer i konkurranse, og jeg føler jeg kjørte veldig bra utfor. Jeg fortsatte å passere mange og fikk spist og drukket der det var mulig. Jeg taper 1 minutt til de beste nedover, men dette var langt mindre enn jeg hadde fryktet. Inn til T2 prøver jeg å bruke mindre krefter og holde meg aerodynamisk. Jeg blir sekundert inn i T2 som nr. 16 i klassen, men har ingen tidsavstander til de foran.

Jeg bruker 30sek for mye i T2 og roter bort unødvendig tid på at sokkene skal sitte 100%. Ut på løp sekunderes jeg som nr. 15. Målet for dagen var pallen, så da er det bare å åpne hardt. Det er bedre å gå på en skikkelig smell og bli nr. 100 enn å la forsøket gå fra seg. Jeg finner en fin fart tett på «målfarten» (3:30min per km), men dette kjennes tyngre ut enn forventet. Syklingen har trolig tatt mer krefter enn forventet selv om avslutningen på syklingen var nokså lett. Etter en runde av 10,5km sekunderes jeg til en 5.plass. Jeg har registrert at jeg er ca. 1:45 bak Lars Petter, men vet ikke hvordan han ligger an heller.

Ut på den andre runden merker jeg at energien og beina ikke er like bra, og det bli en kamp for å prøve å holde kilometer tidene nede samtidig som jeg må bruke litt mer tid gjennom hver drikkestasjon. Jeg ser ikke Lars Petter mer og følelsen er at jeg kun tar igjen folk som akkurat har begynt å løpe på sin første runde. De siste 5km innbyr til fart i lett medvind, men de ble knallharde. Jeg begynte å bli skikkelig svimmel og beina lystret ikke særlig bra. Jeg måtte til og med gå gjennom den siste drikkestasjonen 500m før mål for å være sikker på å komme til mål. Jeg blir sekundert til en 4-5 plass med kun noen hundre meter igjen og gjør et forsøk på en spurt. Jeg krysser mållinjen litt småskuffet over at man trolig har fått en 4-plass. I målområdet møter jeg Lars Petter. Han skal på dopingkontroll og han er også litt usikker på sluttresultatet.

Først 20 minutter etter målgang når jeg har fått hentet skiftetøy og mobil ser jeg til egen glede at jeg er blitt nr. 3. Morsomt å juble for seg selv så lenge etterpå. Skikkerlig gøy å komme på pallen sammen med Lars Petter og det ble stor stemning når han etter hvert kom tilbake fra dopingkontroll. Gøy når man lykkes sammen og når man har trent mye sammen og etter de samme prinsippene de siste årene.

Greit stolt av disse to! Nummer 1 og 3 (av 520) i klasse 35-39! Gull og bronse i VM er rått :-)

På vei til hotellet for en etterlengtet dusj :-)

Det var veldig gøy å være norsk på premieutdelingen på søndag kveld. Fra venstre: Lars Petter, Gustav Iden (nybakt verdensmester i Ironman 70.3), Jarle og Kristian Blummenfelt (nr 4 totalt i proffklassen).