Hvor skal jeg begynne? Dagen jeg har tenkt på i ett år er over, og litt over én uke etter at jeg gikk i mål på det fantastiske oppløpet på Ali`i Drive, har jeg fremdeles ikke landet helt. Det var like varmt og fuktig som i fjor, men heldigvis ikke like vindfullt. Målet var en topp 10-plassering i klassen. Det hårete målet nådde jeg ikke, men jeg forbedret min egen tid fra i fjor med 35 minutter og ble nummer 19 i klassen (i fjor ble jeg nummer 26). Jeg er veldig fornøyd med det fordi startfeltet i klassen var knallsterkt i år, men når jeg får summet meg begynner jeg alltid å tenke på hva som kunne vært gjort bedre og hva som må gjøres bedre neste gang. Sånn er det bare ;-)

På konkurransedagen våknet LP, Jarle og jeg klokken 03.30, og etter en frokost på verandaen dro vi til startområdet. I år som i fjor var stemningen til å ta og føle på da vi gikk gjennom innsjekkingsområdet. I kjent stil var vi tidlig ute, så vi fikk litt tid til å sitte i ro før det hele braket løs. Klokken 06.35 startet de profesjonelle herrene, kl. 06.40 startet de profesjonelle damene, kl. 07.05 startet LP og Jarle sammen med 2000 andre age group herrer og klokken 07.20 var det min tur sammen med 600 andre age group damer.

Det var kamp om posisjoner allerede før startkanonen gikk av. Da starten gikk svømte jeg det jeg kunne noen hundre meter for å få en god start uten å bli svømt over. I fjor var det en del spark og slag de første 500 meterne – i år var det helt kaos hele veien. Brillene mine ble slått av to ganger og jeg måtte stoppe for å få ut vannet. Det ble heller ikke mindre kaos da vi tok igjen de tregeste gutta i age group-feltet. Da ble det enda mer armer og bein. Dette går virkelig rett vest, tenkte jeg. Derfor ble jeg svært lettet da jeg løp opp trappa fra vannet og så at jeg hadde svømt på 1:09. Målet var 1:05, men i det kaoset i vannet var det bare å glemme.

LP og meg før start kl.05.00.

På bildet over har akkurat starten for age group herrer gått, og på piren ser du damefeltet med rosa badehetter. Til høyre for oss damene ser du alle syklene i T1.

Ør og litt småsvimmel etter 3800 meter med svømming og en del «slåssing».

Ut på sykkel følte jeg meg bra de første 40 kilometerne. Etter det begynte jeg å føle meg uggen og kvalm. Jeg tror rett og slett at jeg svelget for mye saltvann i basketakene på svømmingen. Jeg drakk Maurtens, Cola og gel, men slet med å få i meg barer (fast føde). Det er veldig vanskelig å holde trykket oppe på sykkel når man har mest lyst til å spy og legge seg ned, men det var selvfølgelig ikke et alternativ. Jeg prøvde å spy, for å se om det kunne hjelpe, men kroppen ville ikke det heller. Derfor kjørte jeg på meg Cola på drikkestasjonene – det var det eneste som fristet. Da det gjensto 40 km av de totalt 180 kilometerne, begynte jeg utrolig nok å komme meg litt igjen. Sykkeltiden ble 5:25.

Inn i T2 var jeg utrolig spent på maratonet som ventet. Med så lite fast føde i kroppen, visste jeg nå at jeg var nødt til å spise gels og få i meg mest mulig underveis på løpingen. Og det gjorde jeg – jeg spiste gels og drakk enda mer Cola. For ikke å smelte i heten sørget jeg for at sportstoppen alltid var full av isbiter og jeg helte iskaldt vann over meg på alle mat- og drikkestasjonene. Det er vanskelig å beskrive med ord hvor ekstremt varmt det er å konkurrere i lavalandskapet under en stekende sol. Selv om jeg etterhvert begynte å bli sliten og kjente at vannblemmene begynte å vokse under føttene på grunn av de konstant klissvåte joggeskoene, kom aldri smellen som jeg løp og ventet litt på. På vei tilbake fra Energy Lab hadde jeg faktisk ganske bra driv, og da jeg løp ned Palani, bort Kuakini og bort Ali`i Drive mot oppløpet kjente jeg på en enorm følelse av lettelse. Jeg ante ikke noe om plaseringen i klassen på dette tidspunktet, men jeg så jo at jeg hadde forbedret tiden min betraktelig fra i fjor. Det var like magisk å krysse målstreken i år som i fjor. Jeg skulle veldig gjerne hatt en bedre sykkeletappe uten kvalmeproblemer (selv om jeg syklet mye raskere enn i fjor), men det er svært sjelden at det ikke dukker opp et problem av en eller annen sort i løpet av en Ironman. Som Sebastian Kienle sa i dagene før konkurransen da da ble kjent at flere av stjernene ikke kunne stille til start på grunn av skader: «There is a thin line between fit and fucked». Det er så sant. Det er lite som skal til for å ødelegge, selv om man er aldri så godt forberedt. Jeg er stolt over at jeg klarte å holde motet oppe selv om jeg ble skeptisk da kroppen ikke ville ta til seg fast føde. Det ble jo bra til slutt:-) Løpetiden ble 3:44. Totaltid: 10:27. (Bestetiden på Hawaii for norske kvinner er det Lisbeth Kenyon som har med tiden 10:01).

Lettelse og glede på målstreken!

I målområdet møtte jeg LP og Jarle, og det var utrolig gøy å høre om dagen deres. LP imponerte med en andreplass i aldersklassen og en topp 5-plassering blant alle age groupere. Målet var å bli beste age grouper, men det var fire andre som var bedre denne dagen. Du kan lese hans racerapport her.(Braasport.no). Lars Petters tid ble 8:37, og med det slo han sin egen norske bestetid på Hawaii med 22 minutter. Jarle imponerte også stort. Han kom inn på 8:52 og ble 10 i aldersklassen:-)

Det var også veldig moro at svigermor og svigerfar hadde tatt den lange turen til Hawaii for å heie på oss. Utrolig gøy å møte på dem heiende med norske flagg ute i løypa.

Det er så ubeskrivelig kult at vi fikk oppleve denne konkurransen sammen i år også og at det gikk så bra som det gjorde med oss alle. Det hadde ikke vært det samme å feire på kvelden dersom en eller to av oss hadde hatt en dårlig dag. Vi feiret med en god middag og med å få med oss de siste deltagerne i mål ved midnatt. Etter det var det utrolig godt å krype under dyna – takknemlig, lettet og glad.

Når du ikke får smilt nok:-):-):-)

Bilde fra Lars Petters målgang:

Tusen takk til våre samarbeidspartnere Forvaltningshuset, Braasport og Apollo Sports Norge. Uten dere hadde ikke dette vært mulig. En stor takk også til Håvard Nordgård hos Nike Norge for å sørge for at vi til en hver tid er skodd med de beste løpeskoene, og tusen takk til manuellterapeut Åsmund Andersen for gode råd, behandling og veiledning når kroppen av og til knirker litt. Tusen takk til familie, venner og kollegaer for all støtte og entusiastisk heiing :-)

LP med Umeke-bollen og leien (kransen) etter premieutdelingen dagen etter konkurransen.

I dagene etter konkurransen sto det kun bading, sol og kos på to-do lista. Her er noen bilder:

Svømming med en havskilpadde på Two Step Beach :-)

Biltur til Waipio Valley.

Solnedgangene i Kona er noe helt for seg selv og den ene kvelden etter konkurransen tok jeg disse bildene utenfor leiligheten vår:

En lokal surfer tok seg også tid til å nyte fargespillet på himmelen.

Enda mer snorkling og bading i paradis:

Tur til Mauna Kea med Marius Elvedal og Karoline Rønning – det høyeste fjellet på Big Island (4200 moh.) – for å se på solnedgangen. Der oppe var det 1 grad!!

Ifølge tradisjonen på Hawaii skal man gi tilbake til naturen, og hvis man kaster leien (kransen) man har fått i gave på havet og den returnerer, betyr det at skjebnen har bestemt at man vil komme tilbake. (Den kom tilbake:-))

Tusen takk for denne gang Big Island of Hawaii! Nå har LP og jeg en liten ferieuke på naboøya Oahu. Vi bor i Haleiwa på North Shore og nyter dagene her før vi vender hjem til kaldere strøk. En oppdatering fra North Shore-oppholdet kommer om ikke lenge.

Hilsen Trude