Ironman Østerrike: Klasseseier x 2!!!

Drømmer jeg? Det føles slik fremdeles. Både Lars Petter og jeg tok seieren i klassen vår i Ironman Østerrike på søndag. LP ble beste age-grouper og 7 totalt inkludert proffene på tiden 8:36. Jeg ble 12 totalt av alle damene inkludert proffene med tiden 10:00:39. Mitt hårete mål før start var å komme under 10.30 – så det gikk med andre ord over all forventning for oss begge. Jeg skulle selvfølgelig veldig gjerne sett 9-tallet, men det får bli neste gang;-)

Her er en video fra dagen:

Nå har vi reist videre fra Klagenfurt til Kaprun/Zell am See for å lade opp kropp og hode med litt sommerferie. Det trenger jeg/vi. Selv om jeg er sliten etter konkurransen, merker jeg at kroppen svever, ja nesten dirrer, fremdeles. Det er vanskelig å slappe av faktisk. Det er mange tanker og inntrykk som farer inn fra alle kanter. Vi har pratet om at det hadde vært sykt kult å stå øverst på pallen sammen en gang i en stor konkurranse, men at vi skulle klare det i klassikeren Ironman Østerrike, nei det hadde vi virkelig ikke trodd.

Vi kom ned til Klagenfurt på onsdagen før konkurransen og sjekket inn på racehotellet SeePark hotell. Det var veldig fint å få tre hele dager til å forberede oss og få reisen ut av kroppen. Vi svømte, syklet og løp litt, og så spiste og hvilte vi:-) Her er noen bilder fra dagene før konkurransen:

Vi bodde på dette hotellet og kunne se ned på swimexiten fra hotelrommet:-)

RACE DAY:

Planen før start var klar for oss begge: Med to nydelige Hawaii-billetter sikret fra IM Sør-Afrika, var det nå bare å kline til. Jeg var særlig gira på å få til en bra svøm og på å vise hva jeg har i meg på sykkel. I tidligere konkurranser har jeg holdt igjen litt på sykkel for å spare beina til løp. Det gjorde jeg ikke på søndag. Da klinte jeg til det jeg kunne fra start.

Etter en god frokost (på bordet ved siden av Jan Frodeno #starstruck) tok vi en siste sjekk av sykler i skiftesonen og satte på plass flasker før vi gikk ned til svømmestarten. Det var knyttet litt spenning til om det ville bli tillatt med våtdrakt eller om vi ble nødt til å bruke swimskin. Grensen er 24,5 grader og i dagene før lå temperaturen skremmende nær. Heldigvis ble det wetsuit legal både for proffene og oss agegroupere. Etter en kort oppvarming i vannet sa jeg lykke til til LP og stilte meg opp i gruppa for antatt svømmetid 1.00-1.10. Det var litt vindfullt og choppy på innsjøen, men undeveis tenkte jeg at det ikke var noe å bry seg om sammenlignet med bølgene jeg kjempet mot i Sør-Afrika. Jeg fikk en fin flyt til tross for tidvis kaos, småsparking og propp i kanalen på slutten. Men selv om det ble litt køsvømming var det veldig artig å å svømme i kanalen de siste 1000-meterne med fullt av publikum på hver side. Opp av vannet var jeg vanvittig spent på å se tiden. Jeg ble veldig lettet da jeg så tiden 1:06:06 på klokka:-) Jeg var i rute og det var bare å jage videre.

T2 gikk fint og jeg kjente at jeg boblet av adrenalin. Jeg måtte roe meg ned flere ganger bortover sjøen for ikke å kjøre for fort. Vi syklet to runder i samme løype, og den passet meg bra da den har et rullende terreng og flere relativt korte, bratte bakker. Jeg ga det jeg hadde, og da jeg rundet løypa første gang og så tiden, skjønte jeg at jeg lå godt an til å klare rett over fem timer hvis jeg holdt samme fart på runde to. Det klarte jeg, og jeg begynte nesten å gråte da jeg nærmet meg T2 og så tiden 5:10. Ny pers på distansen med nesten 45 minutter. YES! Men det var ingen tid til hverken grining eller jubling. Nå ventet en full maraton. Jeg surret litt i T2 på grunn av et do besøk, men når det var unnagjort la jeg på sprang. Og beina føltes bra! Jeg skjønte at jeg måtte være blant de første damene fordi publikum, som det var MYE av, heie som gale. Veldig moro! Så moro at jeg løp litt for fort i starten, men etterhvert fikk jeg roet meg ned og la meg på planlagt fart rundt 5:00-blank på kilometeren. Vi løp to runder i en løype som gikk både hit og dit, gjennom parker og gjennom byen. LP og jeg passerte hverandre to ganger og det var fantastisk å se han fly avgårde. Jeg så at det gikk fort, og han så smashing ut:-) Jeg følte meg ganske bra frem til det var igjen en mil. Da gikk det litt tyngre og jeg fikk noen småvondter her og der, men jeg klarte å presse videre. Jeg visste ikke at jeg ledet klassen, det fikk jeg vite først da jeg kom i mål. Det var en utrolig deilig følelse å løpe de siste meterne mot mål. Etter å ha vært superfokusert i ti timer var det utrolig deilig å kunne la følelsene komme.(Løpetid: 3:35) I utøverteltet møtte jeg LP, og det var mildt sagt vanvittig å få vite at vi hadde vunnet agegroupen vår begge to:-) OMG!