Mye og målrettet trening, samt en dæsj med herlig flaks, gjør at jeg nå har en billett til VM i Ironman på Hawaii i oktober i år. Det er helt vilt, og det har ikke helt godt opp for meg enda. Jeg hadde et hårete mål om å klare det, men med mange svært gode jenter til start i min aldersklasse , visste jeg at det kom til å bli svært tøft å sikre seg én av de to til tre VM-billettene under Ironman Sør-Afrika. (Antallet avhenger av antall startende i hver klasse). 3800 m svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping er dessuten egentlig helt kokko spinnvilt langt, og hvordan det skulle bli å komme seg gjennom det hele så tidlig på året var vi svært spente på begge to. Å ha trent bra på alle disipliner de siste månedene er én ting – å sette det hele sammen til en heldagsøvelse, er noe annet.

I forkant av konkurransen tok jeg ofte en titt på denne videoen for å psyke meg opp, men ofte endte jeg bare opp med å tenke «Huff, dette blir hardt. Finnes det en angreknapp?» Heldigvis ikke;-)

Lars Petter og jeg kom til konkurransebyen Port Elizabeth tre dager før konkurransen. Vi fikk vår første svømmetur i åpent hav siden i fjor. Det indiske hav vinner overlegent over Drammensbadet når det kommer til bølger, så det var mildt sagt uvant å legge ut på en liten svømmetur fredagen før konkurransen. Vi fikk også syklet gjennom deler av sykkeletappen i forkant av konkurransen, og vi tok noen korte overgangsøkter for å holde løpesteget ved like.

Race day
Vi spiste frokost på hotellet kl. 04.00 og gikk så de ca. 500 meterne bort til start hvor vi gjorde de siste forberedelsene i skiftesonen. Det var en utrolig spent stemning på stranda i Nelson Mandela Bay. Og da ca. 2200 triatleter stod klare til start i soloppgangen og den Sør-Afrikanske nasjonalsangen ble spilt, ja da kom gåsehuden og ei litta tåre. Kl. 06:30 gikk startskuddet for pro herrer og fem minutter etter startet pro damer. Age group startet med såkalt rolling start fra 6:45 og de slapp ut syv stk hvert syvende sekund.

Jeg var så ubeskrivelig spent, men etterhvert som jeg rykket frem i køen tenkte jeg at det var like greit å komme i gang med den lange dagen. Det var bare å løpe over startstreken og ut i vannet. Etter et par svømmetak skjønte jeg at dette ikke kom til å bli en lett svømmetur. Det var skikkelig bølgete, mer enn det så ut som fra land, og på de første 1500 meterne svelget jeg store mengder saltvann. Jeg følte at jeg kavet i vannet. Den siste halvdelen gikk derimot litt bedre, og omsider klarte jeg å puste på hvert tredje tak fremfor på hvert andre. Jeg svømte til og med forbi noen:-) Tanken på hai slo meg aldri – min verste bekymring var bølgene. Jeg fryktet en Norseman-reprise på svømmingen (altså en katastrofedårlig tid), så jeg pustet derfor lettet ut da jeg kavet meg opp på stranden og så at klokken viste 1:15. Ikke veldig bra, men med tanke på at det var første lange utesvøm i heftig sjø, så var jeg fornøyd. T1 gikk ganske kjapt unna, selv om jeg var ør og svimmel etter svømmingen.

Sykkeldelen besto av 180 km sykling delt opp i to ganger 90 km t/r en fantastisk fin vei langs kysten. Løypen er relativt flat, men et ganske humpete underlag og vind rett inn fra havet gjør den tøff likevel. Etter ca. 10 km kjente jeg at svømmingen hadde tatt på. Jeg var kvalm og uvel, kanskje sjøsyk? Men å droppe å spise og drikke på en Ironman er en dårlig idé, så jeg dyttet innpå etter planen. Bare trå sa jeg til meg selv. Ikke stopp! Etter ni mil følte jeg meg heldigvis bedre, så selv om andre runde ikke gikk noe særlig raskere enn den første, følte jeg meg i alle fall bedre. Jeg syklet på 5:52. Det var ca. 10 minutter tregere enn «planlagt», men 180 km alene tidlig i april er virkelig ikke bare bare med et begrenset antall langturer på landeveien i beina.

Det var en utrolig deilig følelse å komme inn til T2. «Bare» en maraton igjen:-)) Hohoho:-) Rart å føle at nå nærmer det seg slutten med litt over tre og en halv time igjen:-) Jeg følte meg overraskende bra de første 10 km og måtte bremse meg selv flere ganger for å ikke løpe fortere enn planlagt på kilometeren. Varmen på løpingen var ekstremt trykkende. Vi ble fortalt at det var 35 grader i skyggen, så hva det var i solsteken orker jeg ikke å tenke på en gang. Jeg helte i meg Cola og vann på alle drikkestasjoner. Jeg tok meg rett og slett bedre tid til det nå enn i Nice i fjor fordi jeg skjønte at å drikke ville være avgjørende for sluttresultatet. Krampene kommer lett med en dehydrert kropp. Jeg ante ingen ting om hvilken plass jeg var på i klassen, så det var bare å konsentrere seg om seg selv. Jeg klarte meg gjennom løpeturen uten vondter, og det var rett og slett en herlig følelse å løpe inn på den røde løperen mot mål. Marathontiden ble 3:46 og totaltiden ble 11:03. LP møtte meg i mål, og kunne fortelle at jeg var nummer 4 i klassen. Å nei! Det er jo egentlig den kjipeste plassen, men der og da var jeg lettet likevel. Jeg hadde jo kommet i mål om ikke annet. Vi visste at det sannsynligvis bare ville være tre VM-billetter i min klasse, så jeg slo meg egentlig til ro med at det ikke ble en VM-plass på meg…

LP hadde hatt en bra dag og ble to i klassen!!
Les hans rapport her.

Resultatlistene finner du her.

Mandagen etter konkurransen var det tid for premieutdeling og utdeling av plasser til VM på Hawaii. Konkurransen i Sør-Afrika hadde 75 plasser til Hawaii som skulle fordeles ut på alle aldersklassene basert på en brøk på antall startende i hver klasse. LP visste at han var sikret billett med sin 2. plass, men det var mer tvilsomt med meg. I det utdelingen startet viste det seg at det var 11 Hawaii-plasser i Lars Petters klasse, men som forventet var det kun tre plasser i min klasse. Utdelingen startet, og i det hun som ble nr. 3 i min klasse takket nei til plassen og denne gikk på såkalt roll-down til neste plassering, fikk jeg gåsehud på hele kroppen. Så hørte jeg speaker Paul Kaye si: «Jeg er ganske sikker på at denne vikingen kommer til å takke ja til en Hawaii-plass». Han sa så navnet mitt og jeg småløp opp på scenen:-) Helt sykt! Tårene trillet! Helt vanvittig at vi nå kan forberede oss til Hawaii sammen!

Nå kan vi stille med lave skuldre og gi full gass i Ironman Østerrike i starten av juli, og før den tid skal vi kjøre Ironman 70.3 Mallorca i starten av mai.

Her er en video med høydepunkter fra dagen!

Før vi dro hjemover fikk vi også en fin safari tur i nasjonalparken Addo Elephant Park. Her fikk vi i tillegg til elefanter se blant annet bøfler, struts og sebraer.

Vi fikk en og en og en halv dag hjemme før vi tradisjonen tro satte kursen mot Mallorca for påskeferie. Vi gledet oss skikkelig til rolige dager på favorittøya. Det ble derfor en enorm nedtur da det tikket inn en melding fra min bror Jarle, som allerede var på plass på Mallorca, om at han hadde falt på sykkelen og brukket kragebenet… Han ble sent hjem til Norge for operasjon samme dag som vi kom ned. Han var i kjempeform nå så det var utrolig leit, men er det en som kommer raskt og sterkt tilbake så er det han.

Bilderapport fra påskeferien på Mallorca kommer:-)

Hilsen Trude