Ironman Sør-Afrika: 3. plass i klassen og VM-plass

Lettelse og glede, men sulten på mer – det er ordene som best summerer opp følelsen jeg har i kroppen etter å ha nådd målet mitt om en topp tre plassering i klassen min i det Afrikanske mesterskapet i Ironman, og med det sikret meg en plass i VM i Ironman på Hawaii i oktober. Jeg har tenkt på og trent mot denne konkurransen i et halvt år, og da er det rett og slett helt sykt digg å lykkes den dagen det gjelder.  Og det villeste, men ikke overraskende, er at Lars Petter ble beste age-grouper overall og 13 totalt inkludert proffene. Min egen jernmann slutter aldri å imponere!

I år, som i fjor, kom Lars Petter og jeg  ned til Port Elizabeth torsdagen før konkurransen. Etter en matbit og innsjekking på racekontoret, var det godt å  å røre litt på seg. Vi tok derfor en rolig løpetur langs sjøen mens vi kjente på de mange sommerfuglene i magen. Dagene før en så stor konkurranse er virkelig noe helt for seg selv.

På fredagen startet vi dagen med å teste sjøtemperaturen sammen med våre svenske venner Emma Igelström og Adam Kjellström. Noe av det beste med å delta på disse konkurransene er alle de nye vennskapene vi får med fine folk fra hele verden.

Temperaturen var ca. 18 grader, så vårdrakt var et must.

Selv om vi svømte litt i havet i Thailand i julen har ikke jeg svømt ute med våtdrakt siden Norseman i fjor. Det var derfor litt uvant med både drakten og bølgene, men samtidig veldig moro.

Etter en liten svøm i havet, tok vi en liten sykkeltur for å kjenne at utstyret var i orden. Port Elizabeth kalles The Windy City, så i denne konkurransen er det vindgaranti. Sett på lyden på videoen under, så skjønner du hva jeg mener :-) Legg også merke til hvordan det rister på den rufsete asfalten.

De siste dagene inn mot store konkurranser kjører vi kun korte økter med noen fartsøkninger for å beholde spenningen i muskulaturen. Det er  et godt tegn hvis vi har lyst til å sykle mer og hardere, for da er det ofte et signal om at kroppen har det overskuddet som trengs på konkurransedagen.

På lørdagen sto kun hvile, mat og en kort løpetur på programmet. LP så særdeles lett ut, så jeg hadde på følelsen at dagen etter kunne bli en veldig fin dag.

RACE DAY:

Søndag morgen sto klokken på 3:40. Frokosten på hotellet åpnet kl. 04.00, så da satt vi sammen med flere andre spente triatleter og trøkket inn den planlagte mengden mat. Jeg er veldig glad i frokost, men på konkurransedagen og midt på natta smaker det ikke noe særlig. Litt over kl. 05.00 ruslet vi bort til startområdet, for å få på plass mat og drikke på sykkelen, sjekke lufttrykket i dekkene og for å dobbeltsjekke T1- og T2-posene for n-te gang :-) Hehehehe.

Litt før klokken halv 7 stilte LP og jeg oss opp på stranden sammen med totalt ca. 2000 andre deltagere. LP gikk helt frem for å kunne starte blant de aller første. Jeg stilte meg bakerst i sub-60-puljen for å være litt offensiv. Piren og området rundt stranden var stappfull av folk, det var helikoptre i luften, nasjonalsangen ble spilt og en afrikansk dansegruppe skrudde opp stemningen enda et hakk med fantastisk dans og et rått trommespill på stranden ved siden av oss. Samtidig kom soloppgangen kun minutter før pro-herrer startet kl. 6:30. Kl. 6:35 startet pro-damene. Vi i aldersbestemte klasser startet med såkalt rolling-start fra kl. 6:45 med 10 stk startende sammen hvert tiende sekund. Kun minutter før det var min tur til å løpe ut med ni andre hørte jeg Imagine Dragons med Whatever it takes på høyttalerne. Teksten på den ble med meg resten av dagen (Whatever it takes, cause I love the adrenaline in my veins… I was born to run, I was born for this) Ikke hørt den? Da må du søke opp den.

Jeg kom bra ut fra start, og det var bare så utrolig digg å kjenne på at nå var jeg i gang. Jeg følte meg helt rolig, skjerpet og tilstede, men samtidig kjente jeg adrenalinet i kroppen idet jeg slapp ut av båsen og tok de første svømmetakene. Til min store forundring svømte jeg forbi folk allerede i starten. Det var rimelig shoppy og tidvis store rullende bølger, men jeg følte likevel at jeg fikk en helt annen flyt enn jeg hadde i fjor. Ikke svelget jeg så mye saltvann som i fjor heller – og takk og lov for det. Jeg var VELDIG spent på å se hva klokken viste da jeg reiste meg opp og begynte å løpe inn på stranden. I hele vinter har jeg drømt om og sett for meg at jeg skulle klare 1:04 i Sør-Afrika, men jeg mistet litt selvtilliten på det da jeg så bølgene i dagene i forkant. Jeg trodde derfor nesten ikke mine egne øyne da klokken faktisk viste 1:04:50!! Wow!! Jeg smilte for meg selv og tenkte at «Yes! For en herlig start på en lang konkurransedag. Det hadde jeg ikke regnet med i slike bølger». (Den offisielle tiden ble 1:05:00 fordi timingmatta lå litt lenger oppe på stranden.)

Happy girl som nettopp har satt ny pers på 3800 meter i open water :-):


TIPS: Kjør dobbel hette, så minimerer du sjansen for at du mister brillene eller at noen drar de  av deg i kampens hete.

Jeg surret litt i T2, rett og slett fordi jeg var litt ør og svimmel etter svømmingen, men kom meg likevel greit avgårde. Løypa i Sør-Afrika består av to runder på 90 km som går t/r på den samme veien. På papiret er sykkelløypa relativt lett, men det er noen seige stigninger underveis, veldig dårlig asfalt med høy motstand og svært ofte mye vind. De første fire milene ut til vendingen gikk fint, jeg følte meg pigg og passerte mange. Jeg har funnet meg veldig godt til rette på den nye Trek-sykkelen (The Black Panther, som jeg kaller den;-)), og sitter så komfortabelt på den at jeg ikke hadde vondt et sted etter de 180 km.

Til tross for tidvis svært dårlig asfalt, er omgivelsene på sykkeletappen helt fantastisk med nydelig utsikt mot havet på enkelte partier. Og på det ene strekket litt lengre inn fra kysten fikk jeg en liten safariopplevelse da  en apekatt løp over veien rett foran meg.

Ved vending etter 40 km, hadde jeg som planlagt drukket opp den ene flasken min med Maurten. Planen var da og hente frem den jeg hadde plassert bak setet, men til min store forskrekkelse oppdaget jeg da at jeg hadde mistet den på den humpete veien ut til vending!(Det samme skjedde faktisk med LP) I den flasken hadde jeg nye 320 kcal (80 gram karbohydrater) av det planlagte næringsinntaket. Selv om jeg hadde med meg noe ekstra næring ble jeg litt stresset, men jeg klarte å tenke at nå må jeg bare ta vanlig sportsdrikk fra stasjonene og spise medbrakte gel og kransekakekjeks. Jepp! Du leste riktig, jeg har alltid med meg litt kransekake. Det er jo så godt!

Etter 90 km følte jeg meg fortsatt bra, og jeg var langt foran tiden min fra i fjor. De siste 40 km til T2 ble tøffe i heftig motvind, men jeg ble supermotivert av at jeg stadig passerte andre og at jeg kjente at beina fremdeles hadde trøkk til tross for den kjipe vinden.

Jeg kom inn på det som senere viste seg å være den beste sykkeltiden i klassen min: 05:30:13 (På forhånd hadde jeg satt opp 05:30:00 som «planlagt» tid, så der traff jeg/vi godt:-)

T2 gikk fint, og ut på løp følte jeg meg bra. De første kilometerne løp jeg litt raskere enn planlagt, men det var så gøy å kjenne litt på den farta. Jeg roet meg etterhvert ned til ca. 05.15-fart, en fart jeg vet jeg kan holde lenge så lenge jeg får jevnt påfyll av Cola, vann, gel og banan :-)

På vei ut av T2:

Det er motiverende å løpe når det er mange å jage på :-)

Når jeg hadde igjen to runder av fire i løypa passerte LP meg akkurat da han skulle svinge ned mot mål. Jeg fikk derfor høre speaker Paul Kay ta han imot i mål som første age-grouper! Utrolig fin melding å ta meg seg ut på siste halvmaraton. #stolt

Maratonløypa i Port Elizabeth er alt annet enn enkel, med to stigninger i hver ende. I tillegg ble konkurransedagen en varm og vindfull dag – noe som helt klart gjør noe med både tider og prestasjonsevnen. Jeg klarte meg fint helt til det gjensto 10 km, da kjente jeg at den ene tåa mi (som er litt rar og står litt opp) hadde en veldig vond tånegl. Hver gang jeg satte høyre fot i baken hogg det til. Jeg må rett og slett klippe hull i de fine joggeskoene mine neste gang slik at den får fri passasje oppover i det fri. Men å la en tånegl ødelegge moroa var helt uaktuelt, så jeg kjørte på det jeg hadde de siste 10. Det er vanskelig å holde oversikt over konkurrenter fordi vi starter litt ulikt på svøm og fordi man ikke alltid vet hvem som er i aldersklassen sin, men jeg hadde på følelsen at jeg kanskje var nummer tre.

De siste meterne mot mål får jeg alltid litt ekstra krefter. Vondtene forsvinner rett og slett fordi jeg ser mål og vet at det vil gå. Det er først da jeg våger å kjenne på gleden og stoltheten.

Det ble tredjeplass i klassen på tiden 10:24:40. Jeg løp på 3:40:57.

Link til resultatene.

Gjenforent med han her:-) Beste age grouper + ny løyperekord i AG. Les om Lars Petters dag her.

Må bare legge ved målgangsbildet til LP. Glede og adrenalin kan hente frem uante spentsegenskaper selv hos en Ironman :-)

Etter målgang var det veldig hyggelig å møte igjen noen av de andre norske som deltok. Marius Elvedal ble nummer 4 i klassen sin og Julie ble nr. 3 i sin. Knallbra!! Erik leverte en råsterk sykkeletappe i sin Ironman- debut, men fikk det dessverre litt tyngre på løp. Karoline, kjæresten til Marius, var ikke tilstede da bildet ble tatt, men også hun leverte veldig bra i sin første Ironman.

Lars Petter, Marius, Julie og Erik.

På mandagen var det tid for utdeling av VM-billetter på formiddagen og premieutdeling og festmiddag på kvelden. Jeg var veldig spent på om det ville være to eller tre billetter i klassen min, så lettelsen var stor da vi fant ut at det var tre. Yes! Jeg ble ubeskrivelig glad! LP fikk naturlig nok også plass i VM, og det gjorde også Marius og Julie. Veldig moro!

Hawaii here we come!!

På kvelden var det klart for seremoni og premieutdeling:

Nå gjelder det å restituere smart (og raskt). Allerede 12. mai venter en ny konkurranse. Da skal vi tradisjonen tro dra en stor norsk gjeng til Mallorca for å delta på 70.3 der. Gleder meg allerede!

Trihilsen fra Trude

Dette innlegget ble publisert i Ferie, Konkurranser, Trening. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Ironman Sør-Afrika: 3. plass i klassen og VM-plass

  1. Tilbaketråkk: Ironman 70.3 Mallorca 2018: Supermann leverte, mens jeg fikk den litt sure fjerdeplassen | Happy Times

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.