For en uke siden krysset vi målstreken på Ironman Østerrike. Lars Petter ble beste age grouper (ikke-profesjonelle) og vant da også klassen sin. Jeg kom på andreplass i klassen min, og er veldig fornøyd med at jeg klarte å snu en dårlig start på dagen til å bli veldig bra. Det har tatt litt tid å lande og la alt synke inn, men her er våre rapporter fra konkurransen og mange bilder fra nok en uforglemmelig Ironman-opplevelse.

Lars Petter og jeg kom ned til Klagenfurt onsdag før konkurransen. I dagene før fikk vi svømt i den vakre sjøen Wörthersee, syklet i deler av den nye sykkeltraseen og løpt i deler av maratonløypa. Med nærmere 4000 påmeldte deltagere koker det godt i det lille tettstedet i dagene før konkurransen. Dette var 21. gang konkurransen ble arrangert, og det merkes godt at det er et helproft arrangement fra A-Å.

Bilder fra dagene før:

Løpetur på ankomstdagen for å riste løs på trøtte reisebein:

De siste 1000-meterne av svømmingen går i denne kanalen.

Vi fikk testet å svømme i sjøen både med og uten våtdrakt, men vi var egentlig aldri i tvil om annet enn at det ville bli svømming uten våtdrakt. Temperaturen i innsjøen lå på 27 grader på det høyeste. Grensen for non-wetsuit er 24,5 grader.

Løpeøkt i stekende sol:

RACE RAPPORTER:

TRUDE:

Dagen min startet med en helt forferdelig svømmeetappe. Målet var å svømme på et sted mellom 1:06 og 1:09, så jeg ble temmelig sjokkert da klokken viste 1:18 ut av vannet. What?!? Jeg tror jeg svømte ok til vi kom inn i kanalen – der ble det mer en brytekamp enn svømming. Ikke alltid en fordel å være blant de minste… :-) Hehehe. Men jeg bestemte meg på vei inn i T1 for at nå måtte jeg nullstille og bare jage som en gal på sykkel.

De første 90 km ble harde, med mange flater med motvind og mange lange forbikjøringer. Jeg passerte mye folk, men kjente også at jeg ikke hadde samme trøkket i beina som det jeg hadde i Helsingør to uker tidligere. Ut på de siste 90 kilometerne ble det hardt og jeg måtte virkelig ta meg sammen. Sist jeg gjorde Ironman i Østerrike syklet jeg på 5:12. Denne gangen ble tiden 5:31. Heldigvis var det flere enn meg som synes at den nye løypa var hardere, og at det hadde gitt utslag på tidene.

Rett før jeg kom til T2 begynte det å blåse kraftig, og det begynte å regne, tordne og lyne. Jeg var kjapp i T2, men ut på løp kjente jeg meg sliten. Mens jeg løp der i regnværet lurte jeg på hvordan jeg i alle dager skulle finne krefter til å løpe maraton. De første 10 km følte jeg meg helt tom, og jeg hadde vondt i magen. Jeg tvang ned gels og Cola, og utrolig nok var det det som skulle til. Regnværet lettet samtidig med at kroppen min våknet til liv. Jeg klarte å legge meg stabilt på planlagt fart (4:50 pr/km). Det var sinnsykt digg å løpe fra de tre gutta jeg hadde løpt sammen med siden T2. Da det var igjen 10 kilometer var allerede Lars Petter kommet i mål, og han fikk ropt til meg fra sidelinjen at jeg var nummer 2 i klassen (av 69). Yes! Det ga meg energien jeg trengte for å holde farten helt inn. Det ble ny pers på løpingen med tiden 3:23! Niende beste løpetid av alle damer (proffene inkludert). Sluttiden ble 10:20:54 (16. plass totalt blant alle damer – proffer inkludert). Målet var sub 10, men med non-wetsuit svøm i ferskvann og en ny knalltøff sykkelløype var det bare å glemme.

LARS PETTER:

Jeg stilte meg langt frem i startfeltet og løp ut i vannet i den tredje «bølgen» med startende (4 stk hvert 5te sekund). Hadde svømmingen vært med våtdrakt hadde jeg hatt et mål om å svømme på 53-54 minutter, men nå som det ble uten våtdrakt var jeg veldig spent på hvordan det skulle gå og hadde slått meg til ro med at alt under 60 minutter ville være greit. Jeg følte jeg svømte bra fra start og fant noen god bein jeg kunne henge på. Første halvdel gikk fort, men så dalte tempoet i gruppen og jeg måtte legge meg i front å dra selv. Når vi nærmet oss kanalen med ca 1200m igjen kom det en kar forbi i et høyt tempo og jeg klarte å henge meg på og dro fra gruppen jeg hadde ligget med hele veien. Inn kanalen var vi så å si alene i vannet og det var veldig moro å svømme innover med masse publikum på sidene. Idet jeg løp opp av vannet var jeg fornøyd med svømmingen min, og tiden viste 58 minutter som var godkjent.

Ut på sykkel hadde jeg bestemt meg for å være offensiv og pushe ganske hardt fra start. Jeg visste ikke hvordan den nye førsterunden ville være tidsmessig, men hvis den var rask visste jeg at det kunne være mulig å få til en god totaltid. Jeg fikk god flyt fra start og hentet inn en del folk, men den nye første runden tok mer krefter enn hva løypeprofilen tilsa, og med en del motvind på et langt strekke rett sørover ble det litt seigt å holde snittfart på over 40 km/t (som var målet). Ved runding halvveis før vi skulle ut på den siste runden (som var den vi kjørte to ganger tidligere år) var jeg allerede ganske sliten og snittfarten var 39,3 km/t. Jeg visste at siste runden var hard med en del bratte bakker, så innså at jeg måtte roe meg litt ned for å komme inn til T2 med bein som fortsatt kunne løpe. Målet om en rå sluttid forsvant her, og jeg følte jeg sleit meg gjennom de siste 90 km av den fine (men harde) løypa. I ettertid hørte jeg mange andre som hadde lik følelse som meg på syklingen, så det var tydelig at mange undervurderte første halvdel av syklingen her.

Selv om jeg var sliten på slutten av syklingen følte jeg meg superbra ut på løp. De første 10 km måtte jeg «løpe med bremsen på» for å holde meg til det planlagte tempoet på 3:55-4 min/km. Dette går veien tenkte jeg, og selv om kilometertiden spratt litt opp i noen bakker, tenkte jeg at jeg hadde god kontroll. Men så sa det stopp og jeg sleit med å holde et tempo på 4:10-20 min/km. Veldig skuffende og da må jeg innrømme at det kom mange negative tanker (og da føles det veldig langt med nesten 30 km igjen til mål). Men det gjelder å holde beina i gang og jeg surret meg videre på et greit tempo. Jeg visste ikke noe om plassering eller tider fremover, men hadde sett på førsterunden at han jeg antok var første age-group totalt var mer enn 10 minutter foran meg, så målet om å bli første amatør over mål hadde jeg gitt opp. Overraskelsen var derfor veldig stor når jeg passerte han med ca. 5 km til mål og han kunne informere meg om at jeg nå var første AG i løypa. Dette gjorde jo helt klart noe med motivasjonen, og jeg klarte å løpe på et bra tempo derfra til mål. Fra å ha løpt lenge med mye negative tanker og fundert over hvorfor jeg ikke klarte å holde det planlagte tempoet, var det et voldsomt adrenalinrush å løpe opp den røde løperen på det enorme målområdet og opp på scenen som første age-grouper over mål. Fantastisk følelse! Jeg løp på 2:58, som var dagens syvende beste løpetid totalt inkl. proffene. Totaltiden på 8:49 holdt til 12. plass totalt (inkl. proffene), og selv om det var en del bak det jeg hadde drømt om, var det et godt resultat i den løypa på den dagen!

Gjensyn i målområdet:

Premieutdeling dagen etter:

Litt snodig at gutta fikk tre liter øl, mens vi jentene fikk syltetøy… Er virkelig østerrikerne så gammeldagse?

Tusen takk til våre samarbeidspartnere Braasport, Forvaltningshuset og Apollo Sports Norge for at dere gjør det mulig for oss å følge drømmene våre. Vi hadde ikke klart disse resultatene uten dere med på laget. Tusen takk også til Nike Norge for de beste og raskeste løpeskoene, Blueseventy for de beste våtdraktene og swimskins, Driv Norge for de kuleste racedraktene (Castelli) og Garmin Norge for de råeste klokkene og computerne.

Det var veldig gøy å dele bord med denne gjengen på seiersseremonien. Heini Hartikainen tok en fantastisk tredjeplass i proffklassen og Håvard Nordgård tok en knallbra tredjeplass i klassen 55-59. Takk til Gunn (kona til Håvard) for dette koselige bildet.

Ironman Østerrike kan virkelig anbefales!

Hilsen Lars Petter og Trude