Ironman Haugesund 2018: Dagen da jeg nesten sprakk av stolthet

Det har gått tre dager siden Ironman Haugesund, og jeg har fremdeles ikke landet. Ikke på grunn av min egen prestasjon, men på grunn av hva Lars Petter klarte å levere.

For aller første gang ble det arrangert en fulldistanse Ironman i Norge, og jammen klarte ikke supermannen min å vinne hele greia – akkurat slik vi drømte om! Jeg er så ufattelig stolt! Jeg tvilte aldri på at han kunne klare det, men MYE kan skje i forkant og ikke minst underveis i en full Ironman, så her er du ikke i mål før du har krysset mållinjen. Og som om ikke det var nok, så ble hele konkurransen direktesendt på TV2 Sportskanalen. Jeg har nå sett hele sendingen i reprise med gåsehud og tårer i øynene. Det er jo ikke daglig kost å få se sin egen mann i tet på en Ironman i over åtte timer gjennom et fantastisk vakkert vestlandslandskap som bader i sol. Han får det til å se lett ut der han kommer opp av vannet på 53:12 (ny pers), sykler alene i 180 km (4:57:17) og avslutter med en maraton på 2:53:12. Men jeg vet hvor mye trening og klokskap som ligger bak, og at det ikke kommer av seg selv. Jeg vet også hvor mye han digger denne sporten, og at det var en stor drøm som gikk i oppfyllelse da han kunne ta tak i målbåndet etter 8 timer og 48 minutter i den knallharde IM-løypa. Wow, sier jeg bare!♥

Les alt om hvordan han opplevde drømmedagen her!

Jeg får gåsehud og tårer i øynene av disse bildene! My man♥♥♥


Wohoooo! Topp tre på pallen i IM Haugesund. Gratulerer også så mye til Hans Christian Tungesvik med en knallsterk andreplass. Finnen Juha-Matti Halonen kom på tredje. Foto: Sindre Tungesvik

For min egen del ble det en virkelig hard dag. Svømmingen gikk ok (svømte på 1:05:21), men jeg slet tidvis med navigeringen i den svingete svømmetraseen som var delt opp i baner, og jeg måtte rett og slett stoppe opp for å orientere meg et par ganger. Banetauene var blå, noe som gjorde at de var svært vanskelig å få øye på, og det var veldig få bøyer å navigere etter.

Lars Petter, Hans Kristian og Jarle i tet ut på svøm. Foto: José Luis Hourcade

Foto: José Luis Hourcade

Ut på sykkel føltes det bra de første mila. Utrolig digg å starte på en sykkeletappe her hjemme i Norge uten å skjelve av kulde :-) Jeg visste ikke noe om plassering ut av vannet, men tenkte at nå må jeg uansett bare kjøre mitt eget løp i min fart. Jeg koste meg på de fine og svingete veiene gjennom kystlandskapet. Men etter litt over halvveis var det slutt på den gode følelsen. Jeg ble brått veldig kvalm, uvel og svimmel. Jeg hadde spist og drukket nøyaktig som planlagt, men kroppen var likevel tydeligvis ikke happy. Jeg trodde flere ganger at jeg kom til å måtte spy og fryktet at jeg ble tvunget til å bryte. Jeg roet ned tempoet i 20 minutter cirka, drakk mye vann på en drikke-og matstasjon og dyttet ned enda mer ernæring. Det er helt grusomt å drive med slik tvangsfôring, men jeg tenkte at det måtte til. Til min store lettelse følte jeg meg gradvis bedre, og fra 130-140 km og inn følte jeg meg bedre. Jeg hørte i etterkant at svært mange har slitt med kvalme og oppkast, så kanskje det var noe i vannet vi svømte i? Fugleskit kanskje? Det kretset i alle fall store mengder måker over oss da vi svømte… Både Jarle og Lotte måtte bryte på grunn av magekramper og oppkast – noe som gjorde og gjør meg svært lei meg, fordi jeg vet hvor mye de har trent mot denne dagen og hva som var målene deres. Heldigvis er de begge klare for revansje i IM København i august, og LP og jeg blir med som heiagjeng.

Jeg fullførte sykkeletappen på 5:57:03. Laangt unna målet, men denne sykkeletappen var knallhard (2000 høydemeter), og den innlagte kvalmeepisoden gjorde også sitt til at det ikke ble en god sykkeltid.

Her er noen bilder fra syklingen:

Ut på løp følte jeg meg ganske ok. Jeg var rimelig stiv i knærne, men noe annet hadde vært rart. Det var uansett digg å komme i gang med siste etappe selv om jeg visste at det nå gjensto tre og en halv time ++. Høydepunktet på løpingen ble da LP kom imot meg med TV-motorsykkelen foran seg og følgesyklisten bak seg med skiltet som sier 1rst man. Gåsehud! Det var først da jeg fikk vite at han ledet. Jeg tror jeg ropte noe slikt som «Jeg digger deg!» idet jeg passerte. Det var også et stort høydepunkt å løpe forbi pappa, Monika, Jessie, Lykke og Linus nede ved kaiområdet på alle de fire rundene. Å ha familien der, både store og små, betydde mye!

Jeg løp jevnt uten den helt store spruten på maratonen. Jeg fikk beskjed om at jeg lå på alt fra tredje til femte plass, men jeg vet hvor vanskelig det kan være å følge med på trackeren og oss i løypa fordi vi ofte starter ut forskjellig pga rolling start på svømmingen. Men jeg løp det jeg kunne denne dagen, og jeg kjente at det ikke var fort nok til en pallplass totalt – noe som var målet.

Idet jeg løp inn på oppløpet så jeg straks at LP sto og ventet på meg, så jublingen jeg gjorde her var mer for han enn for meg selv. Det var sykt digg å gi han seiersklemmen.

Jeg løp på 3:37:23 (Målet var 3:30…) og totaltiden ble 10:47:06 (ett kjipt minutt unna fjerde). Jeg ble 2 i aldersklassen (hun som vant var hun som også vant totalt) og jeg ble 5 totalt. Med tanke på hvordan jeg følte meg litt over halvveis på syklingen, er jeg superfornøyd med det. Nok en gang lærte jeg masse og er gira på enda mer. Nå tre dager etter konkurransen er jeg fremdeles helt skutt. Jeg er småkvalm, hoven i kroppen og har skikkelig skallebank. Det skal med andre ord bli helt herlig å sette kursen mot Hellas med Apollo Sports Norge om kun få dager. Da blir det ferie på Stormo-måten – noe som betyr at det blir en finfin kombo av strandliv og trening :-)

Tusen takk til arrangøren, med Ivar Jacobsen i spissen, for et veldig bra arrangement. At vi nå har Ironman i Norge er et resultat av hans engasjement og lidenskap for sporten. All ære til han og hans mannskap som bruker utallige frivillighetstimer slik at vi kan drive med denne herlige sporten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at bildene som ble tatt forrige søndag vil lokke enda flere til Haugesund neste år.

TV-sendingen kan du se her.

Link til resultatene her.

Hilsen Trude

Dette innlegget ble publisert i Konkurranser. Bokmerk permalenken.

2 svar til Ironman Haugesund 2018: Dagen da jeg nesten sprakk av stolthet

  1. Kristin sier:

    Grattis! Er så gøy å følge dere! Imponert over hvordan dere legger opp treningen, og generelt livsstilen deres. Dere får det så til de grader til :)
    Blir det ikke Norseman på noen av dere?

    • Tusen takk, Kristin!:-) Nei, vi har dessverre valgt å droppe Norseman i år. Skulle gjerne fått til alt, men når hovedmålet er å gjøre det så bra som mulig på Hawaii, har vi sett at totalbelastningen blir for stor. Trude:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.