Hurra! Jeg klarte det:-) Årets hovedmål var å vinne Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon, og det klarte jeg!

Foto: Børge Sivertsen

Her kommer en laaang rapport. Rett og slett fordi jeg er gira, og har lyst til å vise dere mange bilder av hvor flott det var.

LP og jeg tok et par feriedager og dro til Aurlandsvangen allerede torsdag formiddag. Vi kjørte da fra Lærdal og over Aurlandsfjellet slik at vi fikk sett sykkeltraséen. Det ble en fantastisk tur i solskinn. Utrolig flott rett og slett, og jeg digget bakkene.

Vel fremme i Aurlandsvangen sjekket vi inn på Vangsgaarden Gjestgiveri. Helt grei utsikt fra rommet vårt:

Etter innsjekking tok vi en liten svømmetur for å teste vanntemperaturen. Det var rett og slett så kaldt at jeg ikke kunne gjøre annet enn å le:-) Vi fikk høre at det var mellom åtte og ti grader…

Fredag trillet vi en rolig tur innover Aurlandsdalen for å inspisere den siste flate mila inn til der T2 skulle være.

Race day
Etter en dårlig nattesøvn, men en god frokost, tuslet LP og jeg bort til start i «Laguna Beach». Nervøsiteten og nummenheten jeg hadde kjent på i kroppen dagen før, var nå heldigvis borte. Nå var jeg bare klar for å komme i gang, og jeg gledet meg faktisk. Etter å ha gjort alt klart i T1, tok jeg en kjapp oppvarming inne i lagunen. Arrangøren sa det var 12 grader, men det kjentes ikke noe varmere ut enn da vi svømte to dager før.

Starten ble satt igang med et kraftig kanonskudd, og midt i kaoset av 235 triatleter klarte jeg å kjempe meg fremover i vannet. Det var armer og ben over alt, og flere ganger ut på de første hundre meterne kjente jeg deltagere som var på vei over meg. Jeg brukte beinspark så godt jeg kunne, og bortsett fra en arm som dro av brillene mine, gikk det greit. Jeg fikk heldigvis brillene kjapt på igjen. Jeg fikk en fin flyt, og klarte å holde roen hele veien.

Foto: Børge Sivertsen

Det var ganske sprøtt å kikke opp på snøen på fjelltoppene, mens jeg lå der og svømte. Jeg fryktet at jeg skulle skjelve som et aspeløv opp fra svømmingen, men det gjorde jeg heldigvis ikke. Jeg var iskald på hendene, men ellers helt fin. Hurra for overlevelseskittet! Det funket som bare det:-) Vi hadde ikke lov til å få hjelp i T1, men LP og pappa sto slik til at de kunne se meg og rope meldinger til meg. «34 min på svøm og cirka ti opp av vannet blant damene», ropte Lp. «De foran deg tar du i bakkene, så ikke stress», var meldingen fra LP. Jeg rasket på så godt jeg kunne, men hjelp så klønete man blir med kalde fingre. Jeg kom meg omsider avgårde – superklar for å ta fatt på den fine bakken.

Jeg startet rolig, men begynte å plukke plasser med det samme. Det var supermotiverende! Jeg syklet ikke med wattmåler, men brukte pulsen og følelsen for ikke å kjøre for hardt. Jeg holdt fokus på lette gir og høy frekvens, og byttet på å sitte og stå. Jeg passerte damene foran meg én etter én, og cirka 20 minutter før toppen av den første bakken, ropte en av gutta til meg: «Du leder!». Det var en veldig motiverende melding å få.

Vel oppe på første topp, var det bare å gi gass over vidda, men samtidig ikke brenne av for mye krutt. Utforkjøringen ned til Erdal er rask, men jeg valgte å ikke kjøre bånn gass her, da asfalten ikke var mye å skryte av. Hull og gruspartier gjorde at jeg ikke ville gi på for mye. I bånn av Erdal sto pappa og LP og heiet, og de fikk også gitt meg nye flasker. Bakken opp igjen er bratt og lang, men det gikk fint, og jeg fant en fin rytme. Når jeg nærmet meg toppen derimot, slo vinden imot som en vegg. Det var bare å trå og trå, og ikke se for mye på hastigheten. Den var nemlig ikke mye å skryte av, selv om jeg tråkket på det jeg maktet. Over vidda igjen var det bare å kruse ned utforkjøringene til Aurlandsvangen. Jeg ble hindret av biler to ganger på den kjempesmale veien, men var sjeleglad for at jeg ikke møtte på noen busser. Den siste mila inn til T2, som jeg hadde syklet gjennom dagen før, var relativt flat, men det ble en hard nok mil som en avslutning på sykkeletappen på 98 kilometer.

På vei inn i T2. Jeg hadde klart å spise og drikke som planlagt, og følte meg overraskende pigg.

Skifting på gang i T2.

Jeg var ganske kjapp i T2, og løp avgårde uten å ha peiling på hvor langt bak neste dame var. På denne delen av løpet kan man løpe sammen med noen hvis man vil, så da ble LP med for å få seg en fin treningstur. Etter ca. 2 km på grus, gikk det rett inn på en bratt sti. Og bratt skulle det fortsette å være, alle 1000 høydemeterne mot mål. Det var skikkelig steinete, så det gjaldt å holde fokus på hvor jeg satte beina. Det ble mer klyving enn løping, og mye hardere enn jeg hadde trodd det skulle bli. Krampene begynte å melde seg i de bratteste kneikene, og jeg måtte virkelig bite tennene sammen for ikke å stoppe opp. LP løp bak meg og motiverte meg så godt han kunne. Jeg kjørte på med gel og drikke, samtidig som jeg hele tiden måtte passe på hvor jeg satte føttene. Jeg falt fire ganger rett og slett fordi jeg snublet og kløna. Men til tross for tryning, høy puls og kramper, løftet jeg blikket flere ganger og tenkte «Fy flate, så sykt vakkert det er her». Bare se her:

(LP knipset bilder underveis)

Nærmer meg mål…

Med bremmen på snei, men type superhappy etter å ha vunnet AXTRI 2015 på tiden 7:46!!

Link til resultatlista.

Jeg har gjort det bra i noen løp og sykkelritt – og det siste året også i triathlon – men dette er den seieren jeg vil sette aller høyest!:-) Jeg har aldri deltatt i en så lang og hard konkurranse før, og det ga virkelig mersmak:-)

Nå gjelder det å trene og hvile smart de neste dagene. Om under to uker stiller både LP og jeg til start i VM Ironman 70.3 i Zell am See, Østerrike.

Takk til verdens beste Lars Petter, verdens beste folk på Oslo Sportslager, verdens beste treningsvenner og verdens beste familie for støtte og oppbacking. Digger dere!

Den frivillige gjengen som står bak AXTRI fortjener også en stor takk!

Link til nyhetssak i Drammens Tidende.

Link til nyhetssak på DRM24.no

Link til nyhetssak på kondis.no.

Hilsen Trude