Jeg kan nesten ikke tro det. For tre dager siden stilte jeg til start i verdensmesterskapet i Ironman 70.3 i Zell am See, Østerrike, sammen med cirka 2500 triatleter, både proffe og amatører, fra hele verden. Jeg hadde dessverre ingen optimal dag, da kroppen helt tydelig ikke hadde hentet seg inn etter AXTRI. Jeg var tom for trøkk og energi allerede halvveis på syklingen, og slet med kvalme og lett oppkast derifra og inn til mål. MEN, når det er sagt – for en opplevelse det ble likevel! Jeg kom meg i mål, og har nå verdifull erfaring og ta med meg inn mot neste års konkurranser. Å konkurrere i knallvær, omgitt av alpene og IronMan-sirkuset, var rett og slett fantastisk. Her kjempet verdens beste triatlonproffer om verdensmestertittelen, mens vi andre konkurrerte som amatører i våre aldersklasser. Både LP og jeg stilte til start i aldersklasse 35-39 år.

Vi fløy til München på onsdag ettermiddag og overnattet der til torsdag, før vi satte kursen mot Østerrike i leiebil. Vår gode venninne Charlotte Kundsen var også med på turen. Hotellet vårt (Alpenblick) lå veldig nærme start og skiftesonen, noe som er veldig praktisk og greit både ved innsjekking av sykler og skifteposer dagen før konkurranser, og på morgenen på startdagen.

Vi kom frem torsdag formiddag, og etter å ha skrudd sammen syklene, dro vi ut og syklet deler av sykkelløypa. Vi syklet blant annet den lange bakken som var løypas store «snakkis». Bakken, på ca. 14 km var helt grei, bortsett fra de siste 2 km som er bratte (14 %). Vi kjørte bil gjennom resten av løypa som vi ikke syklet.

Her er bilder fra den turen:

Fredag svømte vi gjennom svømmeløypa. Det var ca. 20 perfekte varmegrader i det klare vannet og superfint å svømme med alpene opp på begge sider av sjøen. Resten av dagen gikk med til å slappe av og nyte omgivelsene. Med en vanlig 70.3-konkurranse på lørdagen og VM på søndag, var det ca. 5000 triatleter i området. Her var det derfor mye å se på, både fancysmanchy utstyr, spreke kropper, kompresjonssokker, finisher-trøyer og capser/bremmer. Knis:-)

Lørdag hadde LP og jeg en rolig dag med en kort løpetur, og ellers kun avslapping og sjekking av utstyret. På kvelden sjekket vi inn skifteposene og sykkel i skiftesonen.

En del av T1. Her gjaldt det å ha stålkontroll på hvor sykkelen var… hvis ikke kunne man lett gå seg bort:-)

Kvelden før den store dagen sjekket vi ut startområdet en siste gang.

Ser du hvem som dukket opp i en svart Roka-våtdrakt for å ta en liten kveldssvøm dagen før VM? Fjorårets verdensmester og superstjerne, Francisco Javier Gómez Noya. Det var helt utrolig å se han svømme – det så jo ut som om han hadde påhengsmotor.

Konkurransedagen
Søndag, to uker etter AXTRI, var det igjen klart for å gyve løs på 1900m svøm, 90 km sykkel og 21 km løp, denne gangen i det fantastiske alpelandskapet. LP sin start var 10.58, og min 11.54. Vi fikk derfor en rolig morgen, før vi gikk til startområdet for å sette flasker på syklene og sjekke dekktrykket. Vi skulle gjerne hatt en tidligere start på grunn av varmen, men det var vel ingen som hadde regnet med at det skulle bli 30 varmegrader +++.

I min klasse startet det 141 damer, og da svømmestarten gikk, var det mye armer, bein og negler. Men jeg kom meg greit nok gjennom på 39:24 minutter. Bedre var/er jeg rett og slett ikke. Derfor er konklusjonen er at jeg MÅ bli bedre på å svømme. Når jeg kommer opp av vannet 10-15 minutter bak de beste, har jeg jo et elendig utgangspunkt, i alle fall når nivået på syklingen også er knallbra. Jeg syklet bra de første milene og greit opp bakken, men de siste fem milene på flatene til T2 var tunge. Jeg hadde null punch i beina. Jeg trykket i meg det jeg hadde med av gel, men energien kom aldri, og jeg var bare kvalm. Sykkeltiden ble 2:53:38. Med en slik kropp og varmegrader godt over 30, var jeg mildt sagt spent på løpingen. Og løping ble det ikke – det ble jogging. Løpetiden min ble derfor på elendige 1:46:37, og jeg jogget meg gjennom halvmaratonet… Kombinasjonen av en tung dag og ekstrem varme, må være forklaringen på det. Jeg ga kjapt opp å prøve å løpe på den farten jeg hadde planer om. Det var bare om å gjøre å komme seg til mål. Jeg helte i meg vann og Cola på alle drikkestasjoner, og brukte kalde svamper til å kjøle meg ned så godt jeg kunne. Gel var det bare å glemme – de kom opp igjen på syklingen, så da var det ikke vits å teste det på løpingen.

Kan jo ikke gjøre annet enn å smile når det er så mye liv i målområdet:-)

Et lettelsens sukk etter å ha passert mål. Dette bildet sier alt om hvordan jeg følte meg etter konkurransen. Rimelig ferdig og lettet. Tiden ble 5:30:34, og jeg kom inn som nummer 51 i klassen. På en bra dag burde jeg klart topp 20. Neste år…;-)

… Men, det er utrolig hva et gjensyn med kjæresten, en liten hvil på en stol og litt påfyll av sukker gjør med energien.

Link til resultatene.

Lars Petter hadde en bra dag, og ble nummer 8 av ca. 300 i sin klasse. Men, det kunne blitt MYE bedre uten en veldig ufortjent tidsstraff han fikk på syklingen. Les alt om det her.

Video fra dagen: Gåsehud!!!

Jeg deltok på min første triathlon i fjor (Tuddal), og jeg kan nesten ikke tro alt jeg har vært med på siden den gang. I sommer har jeg deltatt på tre Ironman-konkurranser samt AXTRI (tilsvarende distanse). Jeg har fått mange nye venner og bekjentskaper, og hatt fantastiske opplevelser både på trening og i konkurranser. Jeg digger rett og slett triathlon! I tillegg til terrengsykling selvfølgelig:-) Det å kunne trene så variert og allsidig passer meg veldig bra. Det er alltid noe å øve på, og derfor lett å motivere seg. Fremover nå blir det litt av alt – som alltid – men fokus på løping. Både Hytteplanmila, Furumomila og Montebelloløpet er lagt inn i planen:-)

Hilsen Trude