Det har vært stille fra meg på bloggfronten en liten stund. Grunnen til det er at jeg onsdag 21. august ble påkjørt av en bil da jeg var ute alene på en rolig tur med landeveissykkelen i Hokksund/Vestfossen/Mjøndalen-området.

Bilisten overholdt ikke vikeplikten og kjørte ut i veien der jeg kom syklende. (Jeg kjørte med andre ord på veien og ikke over et gangfelt slik det sto i avisen). Jeg rakk ikke å bremse og krasjet rett inn i bilen med venstre side av kroppen. Jeg husker så vidt at jeg traff bilen, selv om det var en helt merkelig «ut-av-kroppen-opplevelse», men jeg husker ikke at jeg gikk i asfalten. Det kom folk til stedet, og politiet var raskt på plass før ambulansen kom. Jeg ble sendt til sykehuset i hui og hast, med nakkekrage og det hele. Jeg var skikkelig redd og tårene trillet. Jeg tenkte flere ganger «dette skjer ikke, jeg har mareritt og våkner snart…”. Jeg hadde følelsen av at jeg ikke hadde noe særlig ytre skader, men at det var noe galt i bryst/mageområdet. På sykehuset ble jeg møtt av et traumeteam som klippet av meg klærne og sjekket hele meg. En helt uvirkelig og ganske skremmende opplevelse, men samtidig følte jeg meg veldig trygg og at jeg ble tatt godt vare på. Etter CT, ultralyd, røntgen +++ kunne de konstatere at skadene var fire brukne ribbein og en liten skade på milten. I tillegg var jeg naturlig nok temmelig mørbanket og gul og blå. Jeg lå på intensivavdelingen fra onsdag til torsdag, fordi de en liten stund trodde at skaden på milten var større og at leveren også var skadet, og på vanlig sengepost fra torsdag til lørdag. Nå er jeg hjemme igjen, og LP gjør en strålende jobb i rollen som ”søster Stormo”. De siste dagene har jeg stort sett tilbrakt på sofaen mens jeg har lest, tegnet og sett på TV. Og heldig som jeg er har jeg verdens beste familie og venner som har vært her på sykebesøk:-)

Ikke så høy i hatten i sykesengen, men prøver å smile til min kjære fotograf LP.

Det er ingen tvil om at ribbeinsbruddene gjør vondt og at det er utrolig kjedelig ikke å kunne trene, eller egentlig gjøre noe særlig moro, på seks uker. Gledet meg så til photoshoot med Gore Bike Wear nå i september samt at jeg endelig hadde begynt å kjenne at formen var på vei tilbake etter en heller laber vår – og sommersesong. MEN, jeg har vært utrolig heldig. Dette kunne gått så mye verre, og jeg føler at jeg hadde flaks i uflaksen. Ja, englevakt rett og slett.

Huff, temmelig hoven i øynene etter alle tårene, men samtidig veldig lettet over at jeg tross alt hadde flaks i uflaksen. Prekestolen var god å ha på de første turene opp av sengen.

Alle syklister vet at det finnes en risiko for ulykker, både langs landeveien og i terrenget, og jeg har sett mange velt og fall siden jeg startet å sykle. Jeg har også fått noen småskader i løpet av årene jeg har syklet, men aldri opplevd noe slikt som dette.

I juli ble ei venninne av meg, som også er aktiv syklist, påkjørt av en bil. Hun ble sendt til Ullevål med svært alvorlige skader, men heldigvis går det stadig fremover med henne. Nå har vi bestemt oss for å trene oss opp sammen.

Sykkelen min ser tilsynelatende hel ut etter sammenstøtet, men den må kastes fordi den er kollisjonsskadet. Jeg bruker selvfølgelig alltid hjelm og det er ingen tvil om at hjelmen min reddet meg fra å skade hodet. Den er sprukket og går rett i søpla. Min oppfordring er derfor klar: enten du er liten eller stor, bruk hjelm og sørg for at den sitter godt fast. Den skal ha riktig størrelse til ditt hode, dekke pannen og være godt festet bak og i remmene under haken.

Og til sist: Vær så snill og vis hensyn til hverandre i trafikken. Vis tegn, både bilister og syklister, følg trafikkreglene og ha fokuset ditt rettet mot trafikken. Ingen har så dårlig tid at det er verdt å ta sjanser som i verste fall kan skade andre. Vi har ingen å miste…

Jeg gleder meg til å kunne sykle igjen, men gruer meg også litt. Starter nok med terrengsykling, før (og hvis) jeg våger meg ut i trafikken igjen. Må innrømme at denne krasjen sitter godt i minnet og at tanken på at det kunne gått så mye verre gjør meg både kvalm og skjelven…

I oktober kan jeg forhåpentligvis begynne å trene for fullt igjen og det ser jeg frem til. Det blir løping, svømming, sykling på rulle og styrketrening, før snøen kommer og skisesongen starter. Nå skal jeg bruke høsten og vinteren til å komme i form igjen!

Det er i motbakker det går oppover, ikke sant?…

Hilsen Trude